ROGER WATERS – The Wall – Oslo – Telenor Arena

Alle venter i spenning på hva som vil komme etter å ha hørt åpningsmelodien til "The Wall". Roger Waters kommer løpende ut på scena, glad og fornøyd, og showet er i gang. For de aller fleste er dette showet utrolig stort, og større skulle det bli. En masse med spesialeffekter i form av lys, flamme, bilde, lyd og svære kulisser møter en fra første gitartone. På scena står kjente fjes som Snowy White, Jon Carin og Graham Broad som man kjenner fra tidligere samarbeid med Waters og Pink Floyd. Alle sammen må gjøre sitt ytterste for å oppfylle folks forventninger.

Det blir så klart ikke så svært som vi kjenner fra for eksempel "Live in Berlin". Ingen Scorpions, korps, lastebiler eller andre stjerner, men det er storslått allikevel. Sangeren han har med seg til å gjøre diverse deler, Robbie Wycoff, synger knall, klarer å formidle låtene godt og stjeler aldri plass fra Waters eller omvendt. Bandet spiller sin rolle bra, både musikalsk og scenisk. Konserten igjennom står de ranke og rette som soldater, med unntak av enkelte gitarsoloer, så klart, hvor det er lov til å rocke løs.

Waters setter fra starten av et veldig personlig preg på konserten. For første dødsattest til krigsofre, som vises på skjermen, tilhører hans far, som døde i 1944. Igjennom hele konserten kommer bilde og tekst av folk som har dødd på grunn av krig eller fordi de har sagt sine meninger. Dette blei med på å oppdatere showet i tillegg kom også kjente klipp fra filmen sammen med dagsaktuelle klipp fra krig og politikk.

Under låta "Moter" spilte de sammen med et tredveårs gammelt opptak. Eller som Waters sa "[…] a fucked-up me thirty years ago". På denne låta merka man at det mangla ei kvinnelig sanger eller to. Han kunne gjerne kosta på seg ei dame til og tatt et par vokalpartier hvor det originalt er kvinnelig vokal, men også p på andre partier. Og han som er såpass politisk burde jo tenke litt på likestilling. Å ha et reint herrekor var et veldig riktig valg, for herrekor passer rett og slett best til låtene.

Gitaristen, Dave Kilminster, som tok mesteparten av soloene, gjorde en strålende jobb. Man tenkte aldri: "Nå ødelegger han David Gilmours gitarpartier". Han gjorde en veldig god jobb på toppen av muren da han spilte "Comfortably Numb" Det hadde vært fint å kunne sett White ha en mer framtredende rolle, han blei av og til litt gjemt bort. Med tanke på hvor godt han spiller de låtene, var det synd ikke å høre mer av han. Alle gitaristene/bassist gjorde det fantastisk, og det var veldig kult å høre G. E. Smith spille Pink Floydlåter på Telecaster.

Som sagt var det storslått. Ingenting likt det man vanligvis ser på en rockekonsert. Svære "dukker", grisen vi kjenner og ikke minst "the Wall" som blei brukt til det den var verdt. Videoene de viste på veggen, mens bandet var bak den, gjorde så den seansen ikke blei mindre interessant. Bilder fra nåtid og fortid illustrerte god hva han ville si og satt gode stemninger til låtene.

Med så mye teknisk opplegg må det jo så klart bli problemer. Ikke så langt ut i andre sett sa det stopp da de ikke fikk ut hotellrommet fra "the Wall". Under arbeidet kom Waters opp på scena og fortalte ei artig historie om Gorbatsjov, mens de prøvde å få liv i rommet. Her fikk han blant annet vist fram sin festlige rusisketterligning og rusiske aksent. Hotellrommet fikk de aldri ned, men historien om Gorbatsjov fikk vi, så det var vel egentlig verdt det.

Det som slår en er hvor troverdige alle låtene, som blir spilt, er. Man ser godt at dette er noe alle, særlig Waters, liker å gjøre. Fyren er glad og fornøyd igjennom hele konserten og har fantastisk kontakt med publikum. Selv låter som de har spilt uttallige ganger, og som har blitt spilt i stykker på radio, blir spilt på fantastisk vis, aldri noe som låter kjedelig og uengasjert.

Konserten ble avslutta med at hele bandet kom opp foran den ødelagte muren og spilte avslutningsmelodien på trompet (spilt av Waters), gitar, trekkspill, ukulele og annet moro.  Selv om Waters ikke er noen trompetist funka det veldig bra, det ga en veldig fin sjarm på det hele og gjorde det veldig "nært". I tillegg fikk man en ordentlig slutt på konserten, og en litt mer personlig slutt en musikk spilt på bånd. Så klart kunne man ønska seg flere låter da historien var over, men nå var det jo The Wall han skulle spille, og samme hvilken låt de hadde tatt som ekstranummer så ville det ha ødelagt for stemninga da fikk på siste låta.