SILENOZ (Insidious Disease) – Hail!

Silenoz kjenner de fleste av oss fra Dimmu Borgir, men han er også med i INSIDIOUS DISEASE, et såkalt superband som har holdt det gående i 6 år. I løpet av disse 6 årene er det kun kommet 1 skive fra gjengen og den så dagens lys nå i juli i år. Silenoz har utrolig mye på hjertet og i sitt bidrag til The G-String Series, deler han mye av dette med oss. Enjoy.

Når begynte du å spille gitar? Hvor gammel var du og hvilket band var hovedårsaken til at du begynte å spille gitar?

Det var vel i ’91 jeg tok det valget der mer eller mindre ubevisst. Hovedårsaken var nok at bass blei "for kjedelig" og at jeg følte det som ganske begrensa i forhold til låtskriving når ting utvikla seg som det gjorde. Det var jo de gamle banda som redda meg fra fotball og skihopp; Priest, Twisted Sister, W.A.S.P., Sabbath, Dio, Maiden… Som de fleste andre guttepjokker starta man jo band allerede som 10 åring uten instrumenter, Hell’s Heads logon blei spraya overalt i 1985 den, gitt.

Hva er det som gjør en gitarist unik? Er det feelingen eller teknikken? Det er mange som for eksempel ikke klarer Satriani, som er en sann mester når det gjelder teknikk!

Vil påstå at det er en fin miks. Mange vil nok si at Satriani er en typisk gitar ronker, men i mine øyne er han ikke bare det. Det blir litt for lettvint å kjemme han med den kammen der. Han virker som en veldig allsidig musiker med sans for både teknikk og feeling, og syns han gjør ypperlige valg av toner i det meste han foretar seg, enten det er simpelt eller rein ronk. Låtsnekring kan han jo også sjøl om det er gitarist han først og fremst er kjent som. Bare å sjekke ut Chickenfoot skiva det, som jeg forøvrig syns er helt knall! Det er vel det siste han har gjort så langt. Ta også en gitarist som Chris Holmes, selvsagt ikke verdens mest tekniske, men feelingen, innlevelsen og uttrykket han formidler gjennom spellinga si er for meg hellig. På den andre sida kan du ta enkelte andre gitarister, uten å nevne navn, som har ekstrem teknikk og deltar på clinics 2 ganger i året (NAMM og Messe Frankfurt) med "oh look what I can do!". Ja det er nettopp det; kult å se på en gang i blandt, men hvor mange bra låter har dem på samvittigheta og når hører vi om dem ellers?

Hva var din første gitar? Har du den fortsatt?

Nei, den kvitta jeg meg med for mange år sida. Det var en Fender strat kopi jeg fikk billig av en kompis med en mini amp. 

Mener du at det er gitaristen som står for kvaliteten eller kan det være utstyret som utgjør det lille magiske?

Til syvende og sist så sitter det i fingra, ingen tvil om det. Topp utsyr er vel og bra, men gir du BB King en liten gammal 10 watts sliten beginner’s combo så kan du banne på at han får det til å låte fett uansett! Men, bra utstyr og bra lyd kan få deg inspirert som igjen vil få deg til å spella mer og sågar bli bedre og bedre. Eller, det er iallefall logikken i det sånn jeg ser det.

Hva slags utstyr bruker du? Guitars…pick ups…amps…? Bruker du forskjellig utstyr i studio og når du spiller live? Hvis ja, hvorfor?

Nei, jeg bruker det samma live som i studio. Setup’n jeg bruker nå prøver jeg holde så simpel som mulig, jo mindre kabler, pedaler og bokser og anna ræl du kan unnværa jo mindre signal mister du på veien. Jeg plugger rett inn i ampen, før hadde jeg et helt jævla 100 kilos rack med hele regla og det er jo bare tull. Men, er det én ting jeg kan anbefale så er det å bruke en power conditioner. I profft studio er det ikke så viktig for der skal strømtilførselen væra stabil, men speller du mye live så er det gull. Vi har alle opplevd det frustrerende ved å komme til et nytt spellested og lyden låter annerledes enn kvelden før, til tross for at du ikke har rørt innstillinga på ampen. Selvsagt har scena og stedet i seg selv annerledes akustikk enn stedet kvelden før, men du skal jo ikke svi for dét! Noe av det utstyret jeg bruker nå er Mick Thomson sine signatur pickups fra Seymour Duncan, DR hi-beam strings, In Tune Picks og Blackstar Series One 200 W amps med modifiserte kabinetter. En artig liten detalj ang. Blackstar toppen så har jeg den ene av to protoyper. Den andre sendte dem til James Hetfield. Da kan jeg tittulere meg med at jeg iallefall har én ting felles med Hetfield som gitarist. 

Din drømmegitar, hvordan ser den ut?…brand, pick ups, strings..alt!

Nå er jeg så heldig at jeg har fått min egen signatur modell, og det er en tro kopi av custom gitaren jeg fikk av ESP for noen år siden så drømmen har jo gått i oppfyllelse allerede. Den kommer først og fremst i en egen LTD versjon, som er produsert i Korea, men tru ikke at den er noe dårligere av den grunn. Nå skal den også custom produseres i Japan så får vi se åssen det går, så langt har alle ESP gitara fra Japan jeg har spellt på vært helt konge, alt fra LTD versjoner til ESP modellene, du kan egenlig ikke kjenne forskjell. Noe av forklaringa til det er at japanerne er så ekstremt opptatt av kvalitet at det nesten blir som en besettelse for dem og alt skal væra over the top ned til minste detalj. Øksa valgte jeg å kalle ‘Okkultist’. Det er en litt modifisert flying V. Jeg er veldig nazi på at når jeg først skal ha noe eget så skal det væra eget preg på alt. Behøver ikke væra noe veldig spesielle greier i utseende og sånn egentlig for jeg er ‘less is more’ typen, men shapen og utseendet er jo nesten like viktig som resten på gitaren, iallefall hvis man skal se på det fra et salgspunkt point of view. Siden jeg alltid har favorisert V formen så fant jeg ut at jeg ville ha litt bøy på gitaren øverst, sånn at den minner mer om ei haifinne. En liten detail, mest for min egen del egentlig i.o.m at jeg har en fasinasjon når det gjelder hvithai og fisk generelt. Jeg valgte dyp burgunder som farge da jeg syns svart blir for typisk, jeg vil at gitaren skal si litt om meg som person og musiker – altså litt nyansert, uforventa og at jeg ikke oprerer innenfor gitte rammer. Kanskje jeg er i overkant opptatt av symbolikk men det er nå sånn at med færre ord og uttrykk kan man "si mer til de som bryr seg om å se etter." http://www.espguitars.com/guitars_silenoz.html

Nå skal du få sette opp ditt drømmeband…du skal selvsagt være med…..hvilke individer mener du ville passet som hånd i hanske til din stil?

For noen måneder siden fikk jeg muligheten til å jamme noen Priest låter med Hail! når dem spilte på Jevnaker og det var jo en veldig artig happening! 

Jeg koser meg med de fleste som digger metal, har beina planta på jorda og setter pris på godt og laid back selskap, så det er sikkert mange som kunne passa i en sånn drømme oppstilling!

Deltar du i komponeringen i bandene du er med i eller er du en performer? Hvor viktig er det for en artist og ha muligheten til å uttrykke seg selv? Jeg mener, hvis du for eksempel er med i et band kun som performer og kun uttrykker noen andres musikk og musikalske følelser…ville du taklet å ikke være med å komponere…å ikke ha muligheten til å uttrykke deg selv?

Jeg har nok altfor mye kreativitet i kroppen til at jeg kunne holdt på kun som performer. Noen har den evnen også som er veldig bra, det trengs musikere i alle type ledd for at et maskineri skal fungere godt sammen. Vi er jo alle kjent med termen "’jo flere kokker jo mere søl." Da er det faktisk bedre med "jo færre kokker jo mere sjøl" for å sette det litt på spissen. Sorry to break it to you, men vi  veit alle at et fullt demokratisk band aldri vil komme noe sted, det er en illusjon. Jeg håper folk tar notis av det jo før jo bedre så slipper mange å oppleve noen av de "problemer" som vi i Dimmu har hatt opp gennom åra. Det høres kanskje ut som jeg slenger ut en klage, det er selvsagt ikke tilfellet for personlig og med de banda jeg har vært involvert i, har kommet lengre enn jeg sjøl og mange andre bare kan drømme om. Det er mer ment som et råd; finn din plass i bandet, er du ikke en ledertype eller en ledertype for det bandet du er innvolvert i så veit du det – kanskje ikke med en gang men du skjønner det fort etterhvert. Gjør det du kan så best du kan og fortsett med det. Men, er du virkelig en ledertype; take control and stop trying to fuckin’ please everybody ’cause the one ending up being the least pleased is yourself! Et godt eksempel, Judas Priest har ikke blitt store pga. Ian Hill.

Har du noensinne gått helt tom for ideer mens du har holdt på å skrive låter til et nytt album? Hvordan taklet du det? Hva ble løsningen?

Det har heldigvis ikke skjedd. Det er klart at i perioder har man mer inspirasjon enn ellers, sånn er det jo med alt. Men som medlem av flere band er det alltid ting man kan fordrive tida med, det er aldri ferie. Skal som regel heller ikke så mye til for at ting faller på plass igjen hva inspirasjon angår, det kan væra nok med å la gitaren ligge i ei uke, få tak på en ny plugin eller effekt, koble opp og vips – idéene kommer som på ei snor.

Har du noen endorsements/sponsoravtaler? Mener du at endorsements/sponsoravtaler er viktig for en artist?

Det er viktig, for både artist og endorser, spesielt hvis du turnerer mye eller ofte opptrer som session musiker i studio med større band. Det er også mye lettere å komme i kontakt med interessenter i bransjen hvis du ofte figurerer i media og er på hugget og du viser klart og tydelig at du mener business. For, det er det andre business folk ser etter. Selger bandet ditt bra med skiver og du speller mye live, da helst i USA, så er det helt klart et stort pluss. Vi er eneste band som har worldwide deal med Pearl trommer f.eks. – som band. Kanskje like greit det med tanke på den evig åpne låvedøra hva trommiser angår hos oss hehe… I ettertid ser man jo at det hadde vært fint om man kunne fått spons når man starter opp som band, nå er man jo mer etablert. Men bruksartikler som strenger, plekter og kabler osv. er jo essensielle saker man er helt avhenging av. Jeg har spons på nesten alt og alt jeg behøver å gjøra er å stille opp på noen signing sessions, reklame oppdrag, foto sessions etc…en gang iblant. Men det er jo det som er bra med bransjen og som i tillegg gir ekstra oppmerksomhet til bandet. Win-win situasjon. På toppen av det hele så følger det ofte med gratis øl i tillegg og en tur til utlandet så man føler seg ganske priviligert og satt pris på sånn sett.

I løpet av alle de år du har spilt, har noe noen gang gått helt feil under en konsert? Hvis ja, hva gikk galt?

Har skjedd mange ganger, men husker spesielt godt en Dimmu gig vi gjorde med bl.a Bruce Dickinson og Rammstein i ’97. Vi hadde ikke eget crew og var vel strengt tatt også ulovlig seint til stede på plass grunnet ekstrem trafikk. Ting måtte skje kjapt i en intens hete, vi rakk såvidt å skifte strenger før vi gikk på og vi hadde null koll på ustyret vi fikk låne. Du stemmer gitaren og lyden låter ‘ok’ på de lånte forsterkera. Ett minutt senere står du på scena foran 10 000 og for hver låt blir det bare surere og surere. Stemmeboksen ligger jo 200m unna på backstagen må vite. Å prøve stemme mellom låter foran så mange folk ser jo profft ut ikke sant? Vel, vi gjorde så godt vi kunne ut av det – trudde vi. Det blir bare verre og verre, og til slutt, etter mye skriking til hverandre på scena mellom låtene begynner folk i bandet forlate scena, én etter én. Etter 3-4 låter er det bare Tjodalv og Kimberly (synth) som er igjen på scena haha. Spinal Tap blir jo proffe i forhold. Heldigvis fikk vi ikke represalier, hverken fra promotor eller fans etterpå. Ting er annerledes i dag, men den gang var det ikke honorar å snakke om. Ikke engang nok til utgifter til lydmann, kanskje det var så ræva lyd ut at folk ikke hørte det vi hørte oppe på scena? Dem sto igjen som spørsmålstegn iallefall.

Dett var dett, og takk for at du svarte på disse enkle spørsmålene. Da er det bare en ting som gjenstår. Velg en gitarist som du beundrer og som du vil "plage" til å besvare disse spørsmålene??

Send spørsmåla til Jeff (Loomis)!

http://www.myspace.com/insidiousdisease