NORWAY ROCK 08 – Dag 3 – Kvinesdal

Første band ut på dag 3, festivalens siste dag, skulle egentlig ha vært Dog Almighty, de avlyste et par uker før festivalen. Som erstatter ble Insense satt inn. Insense er et band jeg har hørt litt på tidligere men egentlig aldri likt noe særlig. Deres blanding av death metal, metal og hardcore har aldri falt i smak hos meg når det er på plate, men jeg ble gledelig overraska over bandets vilje til å vekke hele festivalcampen med deres musikk, og deres vilje til å glede de få frammøtte. Det var flere som fikk sansen for dette bandet og mens de starta med å spille for 40-60 stykker så avslutta de konserten foran et par hundre, så det var ikke bare meg som fikk sansen for musikken deres. Grunnet litt liten kjennskap til sangtitler kan jeg ikke nevne noen sanger med hundre prosent sikkerhet, men jeg er ganske sikker på at de spilte Deeper Nail og Welcome Whore, begge fra deres siste album "The Silent Epidemic". Det var en veldig god start på en dag som skulle bli berørt av noe helt forferdelig.

Etter Insense var det Audrey Horne sin tur. Gutta fra Bergen er blitt kjent for sine sterke livefremføringer av sin blanding av alternativ rock og hard rock. Jeg hadde bare hørt en sang av bandet tidligere så hadde ikke verdens høyeste forventinger til konserten, men jeg ble fort revet med i spillegleden til hele bandet og da spesielt vokalisten, som ga alt på scena, og fikk publikum skikkelig gira i de snaue 45 minuttene de spilte. På den korte tiden de spilte fikk de levert sanger som var fengende og som gledet mitt rock hjerte. Etter 45 minutter gikk bandet veldig brått av scenen og vi ble seinere fortalt at to mennesker var funnet omkommet i en buss grunnet kullosforgiftning. Dette satte en demper på festen og jeg la merke til at hele festivalen ble litt preget av dødsfallene. Det var jo derfor helt forstålig at en konsert som skulle vare i 70 min bare varte i 45min. Jeg frykta et øyeblikk at festivalen ville bli avlyst, men festivalspeakeren kom på scena og forklarte situasjonen. Han fortalte også at ledelsen hadde bestemt å fortsette festivalen, det var jeg personlig glad for. Audrey Horne fikk bare levert en halv konsert, men de leverte fortsatt en knallgod konsert, kommer helt sikkert til å se de igjen, da under litt mer muntre omstendigheter.

Med en litt dempa stemning på området var det klart for Pagan's Mind på hovedscena. Pagan's Mind spiller herlig prog metal i samme gate som Dream Theatre og Symphony X. Publikum fikk levert mye fra bandets nyeste album "God's Equation", deriblant Hello Spaceboy, Alien Kamikaze, God's Equation og Atomic Firelight. Fra Pagan's Mind tilværelse på scenen og viljen til å glede et publikum som var sterkt preget av det som hadde skjedd så, var det en snaut legendarisk konsert bandet leverte. De spilte mye bra musikk som gledet de frammøte. De spilte en sang i minnet til de omkomne som mottok stor jubel og en verdig applaus. Det var en bra konsert Pagan's Mind spilte på Norway Rock og med den helt rå vokalen til vokalisten så ble det en kjempegod stemning som gjorde mye godt igjen etter det som hadde skjedd tidligere på dagen.

Da Pagan's Mind var ferdig var det klart for dagens første band som ikke hadde norsk pass. The Quireboys kom på scenen og starta øyeblikkelig å spille sin klassiske rock, med en touch av bar musikk og allsangtoner som får alle til å danse med av ren glede. Bandet var tydeligvis komfortable på scenen og vokalisten drev og heiv mikrofonstanden opp i lufta og tok i mot igjen til stor jubel fra fansen. The Quireboys spilte mye gammelt, en del nytt og selvfølgelig så å si alt som har gjort bandet fra de britiske øyer til legender. Sanger som ble spilte var blant annet Hey you, 7 O'clock og There she goes again. Jeg sto lenge og ventet på I Don't love you anymore, som i mine øyne er en av bandet's største hits, men den kom aldri. Tempoet gikk aldri ned og det var alltid gladmusikk som kom fra høytalerne. The Quireboys leverte en minneverdig konsert som var et av lørdagens høydepunkter.

Etter The Quireboys var det tid for WE. Jeg hadde ikke noe stor kjennskap til WE så jeg kan ikke nevne så mange sanger, men den største jubelen som bandet mottok og den eneste sangen jeg hadde hørt før dagens konsert var Catch Electrique. Annet enn det så spilte bandet også Smugglers og Hurdy Gurdy. WE spiller en veldig standard rock som kan i visse åndedrag bli litt mye og litt overdrevent som gjør det litt sjelløst og man mister litt interessen. Bandets vokalist kom ut i noe som kan ligne på en indianer høvdingdrakt/lue og gjorde noen snodige armbevegelser som får deg til å tro at du ser på Bjørk eller noe lignede i det obskure lydbildet opptre, ikke et rockeband. Men alt i alt er det en bra konsert de leverer og fansen ble nok fornøyde, men ikke helt min stil den musikken som ble spilte.

Da WE var ferdig på hovedscena var det svensk power/heavy metal i ølteltet. Bullet er et band som har vokst litt i Norge de siste par årene. De spiller power/heavy metal som minner veldig om Iron Maiden, spesielt i vokalen. Bandet kom på scenen rett etter WE og grunnet håpløs informasjon fra festivalen gikk jeg glipp av halve konserten, men når jeg først hadde funnet fram til ølteltet var det fullt liv. Bullet spilte de sangene de selv ville, men tok også med noen ønsker fra sine norske fans. Bandet spilte blant annet Bite the bullet, Rambling Man og Turn it up loud. Bullet leverte en knallgod konsert som levna null tvil om at bandet hørte hjemme på festivalen, spørsmålet er mer om de hørte hjemme i ølteltet? Jeg tror de hadde passa bedre inn på hovedscena.

Mens WE ikke helt falt i smak, så visste jeg at det neste bandet på hovedscena ville falle i smak. Soilwork er et av de største, nye banda i den litt mer typiske melodiøse death metal sjangeren. De er der sammen med In Flames, Opeth og litt At The Gates. Svenskene har alltid vært store på death metal og Soilwork er et av de største banda på lenge. De lager musikk som gjør det enkelt å synge med, danse litt, men med nok "brutal" death metal som levner null tvil om at du er på death metal konsert. Bandet startet konserten med Sworn to a great divide, fra albumet med samme navn. Andre sanger de spilte var blant annet: Exile. De hadde full allsang og et soleklart høydepunkt på Rejection Role. Soilwork leverte en knallgod konsert, en av lørdagens og festivalens beste. Ser nok Soilwork igjen snart.

Det neste bandet i ølteltet var DeafmazjiiN. Jeg fikk høre fra bandets karismatiske bassist "Bønna" at de hadde steppa inn på under to dager og at de derfor hadde fått veldig liten tid til å forbedre seg på kveldens konsert. Det var noe som ikke syntes på bandet i det hele tatt. DeafmazjiiN leverte en FANTASTISK konsert som skapte mer liv i ølteltet enn noen av de andre ølteltbanda hadde klart tidligere. De spilte riktige sanger i forhold til de frammøte og gjorde hele konserten til en veldig minneverdig afære. Konsertens høydepunkt var uten tvil sangen Pour zome drinkz. Det var en helt fantastisk konsert av Deafmazjiin og jeg kommer garantert aldri til å glemme konserten og jeg kommer garantert til å se dem live en annen gang.

Kveldens headliner var Motörhead. Helt siden midten av 70-tallet har Motörhead levert knallhard rock og super rask rock, som noen steder kan minne om speed metal. Siden Motörhead har holdt på såpass lenge og med sin Jack Daniels elskende vokalist/bassist Lemmy Kilminister i fronten så er det garantert å bli bra med masse bra musikk som tar deg tilbake til de dagene hvor rocken skulle spilles raskt og høyt. Det var også helt tydelig at festivalen hadde spart litt på lydnivået til Lemmy og co gikk på scenen, fordi allerede fra første note så hørte man at det var høyere enn før. Motörhead starta konserten med et minutts stillhet for de omkomne som hadde dødd tidligere på dagen. Det var kjempestort og ganske rørende å se en legende som Lemmy holde et minutts stillhet for to ukjente nordmenn, men det viser også at han ikke har glemt fansen sin. Motörhead spilte en knallgod konsert som innholdt alt man kan forvente av "hit" låter. Deriblant: Iron Fist, Just cause you got the power that don't give you the right, Overkill og Ace of Spades. Dette var min første Motörhead konsert, men etter å ha sett Lemmy og co i superform her, så blir det garantert ikke min siste.

Heatseekers, et AC/DC tributeband som består av sentrale aktører rundt om i festivalledelsen, blant andre daglig leder og booking sjef Kelly Aamodt på gitar, skulle egentlig vært sist ut i ølteltet, men siden Turboneger valgte å avlyse ut av respekt for de etterlatte ble Heatseekers plassert på hovedscena og fikk æren av å avslutte festivalen. Grunnet lang vei hjem og et ønske om å komme tidlig hjem valgte jeg å ikke se hele konserten, det lille jeg så inneholdt åpningssangen Heatseeker, Rock'n'roll damnation og TNT.  Jeg fikk høre fra Jack Odin Andersen at Heatseekers leverte en smått legendarisk konsert med det meste av det beste fra AC/DC. Jeg har også fått høre fra mange andre etter festivalen at Heatseekers var et av festivalens beste band og at de var en perfekt avslutning på festivalen. Jack Odin Andersen sa at Heatseekers spilte blant andre Thunderstruck, Highway to hell og Sin City. Takk til Jack Odin Andersen som hjalp meg med informasjon til denne anmeldelsen.

Takk til Kvinesdal for en fantastisk festival med masse flott musikk, på så å si alle konsertene var det god stemning og folkene var kjempehyggelige mot hverandre. Kommer garantert tilbake en annen gang når muligheten byr seg.  

 

Et minnefond er blitt satt opp for de tre etterlatte barna som mistet foreldrene sine under Rockefestivalen.

Kontonummeret for å gi en donasjon: 3280 21 66000

Det er også opprettet en kondolanseprotokoll på Norway Rock sine hjemmesider 

Eternal Terror oppfordrer sine lesere til å gi noen kroner til de etterlatte barna.