IVORY MOON – Human Nature

OK – her beveger vi oss over i "ikke helt min greie"-territorium igjen, men det får bare være. Det hender av og til at det også dukker opp et gullkorn for en som ikke liker sjangeren, men dette er definitivt ikke et av dem. Allerede etter andre låta gjesper jeg og sliter med konsentrasjonen, og da er det fortsatt ni igjen…

Her snakker vi goth/symfonisk metal fra italienske Ivory Moon – kvinnelig og mannlig vokal om hverandre, masse tangentspill og dramatiske låter som gjør sitt beste for å være episke. Her er det Nightwish og deres like som er ledestjernene. og jeg kjeder stort sett vettet av meg. Det kan av og til gjøres ting med denne sjangeren som er fengende nok for de som ikke er blodfans, men dette er ikke et av banda som bidrar til det. Alt skjer etter boka, og jeg finner fint lite som skjerper interessen her. Det blir bare tamt og kjedelig for det meste, med noen veldig få unntak her og der. Av og til sniker det seg inn noen groovy riff, og den kvinnelige vokalen er ikke så verst. Men stort sett er det kjedelig, og det hele hjelpes slett ikke av den ganske ulne produksjonen. Det virker bare kraftløst og så veeeldig tamt. Når noen av låtene også beveger seg mot 8 minutters-merket, så blir det hardt å kjempe seg gjennom dem. Komposisjonene høres veldig like etter hvert utover i plata, og det absolutt ingen ting som skiller seg ut. Litt ufrivillig komisk er også den noe "variable" engelskuttalen til den mannlige vokalisten – neppe effekten de håpet de dramatisk partiene skulle ha.

Nei – ikke min greie, og definitivt ikke et band skiller seg ut i sjangeren i det hele tatt for min del. Gjesp…