SPETÄLSK – Spetälsk

Black metal av den gamle skolen, både produksjons- og låtmessig, er hva svenske Spetälsk leverer. Jeg må innrømme at jeg har mer sansen for den nyere skolen med litt mer variasjon i låtmaterialet, og en produksjon hvor du hører alle instrumentene klart og tydelig. Det skal vel sies at det ikke er helt "kassettspiller-produksjon" her – gitarene er faktisk ganske kraftige i lydbildet, men trommene er tørre og uten kraft, mens vokalen ligger begravd langt bak i lydbildet. Ganske grøtete til tider, men det er vel tildels det man forventer seg.

Låtmessig får du akkurat hva du forventer deg etter å ha hørt de første strofene av åpningslåta. Det går stort sett ganske fort unna og varieres litt med at tempoet skrus opp enda mer. Det er noen partier som lener seg litt mer over i midtempo death metal leie enn det som kanskje er vanlig, men det er bare unntaksvis. Det er bare sju låter på denne skiva, men det holder i grunn. Når det nærmer seg slutten, har jeg fått dosa av Spetälsk. Det er ikke dårlig akkurat, men låtene er rett og slett ikke særlig spennende. Ingen av låtene skiller seg spesielt ut, eller er veldig minneverdige generelt sett.

Får du ikke nok av black metal sånn den hørtes ut tidlig på nittitallet, er dette kanskje et greit kjøp, men dette gjorde ikke det store inntrykket på meg.