BAD RELIGION – New Maps Of Hell

Så var Bad Religion ute med sin fjortende fullengder og det var tid for å sette seg godt til rette med en engelskordbok for viderekomne for å finne ut hva de synger om denne gangen.
Det inntrykket jeg står igjen med etter et par gjennomlyttinger av denne er et spørsmål som går som følger: Hvor faen er de store hittene blitt av?
Skiva virket i starten blottet for minneverdige øyeblikk og jeg fryktet at mitt elskede BR hadde blitt middelaldrende og uinspirerte, at de hadde sagt alt de hadde å si og kreert alle riffene de hadde på lager. At de begynner å dra på årene er vel ingen hemmelighet, men at de fortsatt har noe på hjertet og evnen til å skrive fete punkrock låter viser de denne gangen også.
Som gammel fan av bandet savnet jeg Mr. Bretts evne som låtskriver i perioden -96 til -00 og var meget fornøyd når han kom tilbake i bandet og de fortsatte med tre gitarister. Det er merkelig at BRs popularitet er økende etter 25 år, de siste 19 med høy og stabil aktivitet, men ryktet deres vokser stadig og de kommer neppe til å skremme vekk noen fans med denne utgivelsen heller. Det er BR på godt og vondt, seksten lett fengende punkrock låter fordelt på litt over en halv time med meget reflekterte tekster om nød, fattigdom og urettferdighet. Du får inntrykk av at du har hørt det før, men denne gangen har BR valgt å starte med noen kjappe låter på rundt minuttet av den typen de kjørte på slutten av åttitallet og jeg var med fra første tone. Dessverre viste det seg at albumet kun rommer fire slike låter og at resten følger oppskriften de trygt har fulgt det siste tiåret, ikke at det er noe galt med det, men etter en slik start hadde jeg håpt at aggressiviteten ville vare albumet gjennom. Dette albumet er så variert at det kunne vært utgitt når som helst i BRs 25 år lange karriere uten at noen ville ha blitt sjokkert av den grunn. Det er flust med oozin' aahs, lastet med hamrende tempotromming, stappet med hyperraske variasjoner i gitarhåndteringen og er akkurat så energisk og kraftig som punkrock skal være.
En ting som likevel plager meg er at nå har BR snart satt sammen 200 låter, og det merkes at formelen er tynnslitt, selv om alle låtene her er gode og albumet det beste siden 1994 så mangles det lille ekstra. Dette albumet vil ikke bli stående som et høydepunkt når historien om BR skal skrives, men det gir de litt blest så de ikke blir glemt og en unnskyldning for å legge ut på nok en turne…
BR ender opp med et album der det er umulig å peke ut de svake låtene, mye takket være at de store høydepunktene uteblir på denne trygge og konservative utgivelsen.
Men det er flere grunner til at BR har overlevd mens andre band har måtte pakke sammen; stabilitet, vennskap, bedre låter og kritiske tekster med substans!