SUSPERIA – Cut From Stone

Jeg husker at jeg en kveld for mange år siden var på en Susperia konsert. Det var den gangen jeg mente at det eneste det gikk an å høre på var black metal og jeg så at dette bandet hadde Tjodalv bak trommene. Selv om det var det eneste jeg viste om dem løp jeg forventningsfull nedover til konserten. Det, i tillegg til en stor skuffelse, er vel det eneste jeg husker fra den kvelden. Men.. siden den gang har jeg rukket å vært innom mange sjangere og hele begrepet med ”sjanger” er i ferd med å bli mindre og mindre viktig for meg. Det som teller er at det er musikk som klarer å fenge meg, og det gjør Susperia med det siste albumet sitt.

Greit nok, denne typen melodisk metal er ikke akkurat nyskapende, og da kreves det mer av bandet og produksjonen for å stå frem i mengden. Det syns jeg til en viss grad at de har klart her. Første låten, More, starter i høyt tempo med monoton gitar og vokal som har en merkelig suggerende effekt. Min favoritt kommer som nummer tre, The Clone. Herlige riff og melodilinjer, og selv om vokalen til Athera kanskje ikke er den beste så danner den melodier som er veldig flott og passer ypperlig inn i musikken. Så kommer det som er uunngåelig på en plate som dette, en langt roligere låt midt oppi alle de kjappe. Distant Memory er en flott sak som begynner helt rolig med en gitar og vokal før resten av bandet kommer inn med rolige, sugende trommer og riff, og igjen gjøres en bra jobb med vokallinjen. Etter hvert som platen går kan du også høre glimt av mer rett frem death metal som i låten Life Deprived, men det går stort sett i samme stilen over hele linjen.

Dette er en plate som holder høyt nivå igjennom det hele, selv om det kanskje kan grense til litt kjedelig og likt innimellom, og jeg kommer til å fortsette å spille den etter denne omtalen.

Det skal bli spennende å gi dem en ny sjanse live igjen også da de varmer opp for WASP på Samfundet snart. Noe sier meg at jeg kommer til å sette større pris på dem denne gangen.