SPOCK’S BEARD – Spock’s Beard

Spock’s Beard toget ruller fint videre uten Neal Morse, på sine forrige to album («Feel Euphoria» som virkelig overbeviste og den litt under pari «Octane») viste resten av gutta at de helt klart er i stand til å kjøre bandet videre uten deres tidligere karismatiske front man. Men nå er jeg dessverre ikke like sikker lengre. Spock’s Beard tar fortsatt og skiller fingrene og sier “we come in peace”. Men de kommer kanskje litt for mye i fred denne gangen? Mye av musikken her setter seg nok ikke før man har hørt på skiva en hel del ganger, men igjen så blir så alt for mye av det bare litt borte uansett hvor mange ganger man hører på det. Det jeg savner er låter i fra gamle Spock’s Beard som for eksempel «Gibberish» der de både har helt fantastiske vokalprestasjoner og alle får briljert på sine respektive instrumenter.

Spock’s Beard er nå på sitt niende studioalbum, og har da denne gangen bestemt at det er på tide med et selvtitulert album. Selv om dette er den svakeste Spock’s Beard skiva post-Neal Morse så er denne mer progga og mørkere enn det de to tidligere har vært. De er ikke like pop-rocka som de to var. Men så har de da klart å få snekret sammen noen låter som «Is This Love» som er noe helt ut av en annen verden. Det er rett og slett en straight frem 80-talls pop rock låt som egentlig er bare skammelig å høre på.

Jeg er egentlig både skuffet og litt optimistisk til det som blir levert her, for at de er mer tilbake til det progga er absolutt positivt, selv om de roter det til på enkelte låter, så jeg ser fremover og håper Spock’s Beard kommer med sin sterkeste prestasjon noensinne på sitt neste album. Man skal ikke dvele så alt for lenge på det som en gang var. Dette er slik Spock’s Beard er nå, og selv om det ikke er helt det samme; så vet alle at dette er et band som virkelig kan det de driver med, og det får de bevist opptil flere ganger på dette albumet.

Når sant skal sies er dette et album som man bør ha stående i hylla om man kaller seg prog fan. Bandet overbeviser godt og ikke minst Nick D'Virgilio viser at han takler det meste av vokaloppgaver, sammen med å være en utrolig dyktig trommis. «Spock’s Beard» er et godt stykke fra det beste vi har hørt i fra denne gjengen, men det lover godt for fremtiden!