BACKSTREET GIRLS – Sick My Duck

Norges tøffeste rock’n roll band er tilbake. Og det med en knakende god skive kalt Sick My Duck. Man kan lett forveksle denne tittelen med et litt mer lugubert utrykk. Hvis du ikke er med enda, kan du jo prøve å bytte ut vokalen i første og siste ord med hverandre. Er du fortsatt ikke med….så les her…..Suck My Dick!!!!

De ubestridte boogie kongene i Norge viser en spilleglede på skiva som det ikke er mange andre som kan vise til. Det er storslagen boggie rock, der man kan høre mye AC/DC som tidligere, men også litt Ramones. Og blandet med masse typisk Backstreet Girls boogie, blir dette en mycket bra skive.

Slidegitaren på tittelsporet er litt sånn Stevie Ray Vaugnan-aktig. Dette er forresten en forholdsvis rolig sak med nevnte slidegitar og trommer som kun er der for å holde takten liksom. Jeg satt der og ventet på at låta skulle komme skikkelig i gang, men den var slik til the end. Eneste minuset er at den kun varer i 1:50, for så kul er den at for min del kunne den var i en 3 – 5 minutter. Ellers er det mange godbiter på Sick My Duck, for eksempel åpningssporet Hard Roxx som er den låta som er mest AC/DC på skiva. Ellers er Hizbollah Rock’n Roll, Victory og Drink ’Til We Stink de låtene som minner mest om nevnte australske band. Neste ut er Black Boogie Death Rock’n Roll som også er tittelen på bandets forrige skive, som var en kombinert studio/live sak. Gutter Talk, Boogie My Life Away, Damn That Man, Born Bad, Hiroshima Shakin’, Downtown Shakin’ og Partypounder er bare helt Backstreet Girls slik vi kjenner dem fra tidligere utgivelser. Eneste forskjellen er at det virker som bandet har tatt et viktig skritt videre og fått mer dybde i låtene. Bedre produksjon våger jeg også å påstå at de har denne gangen.

Gutta skal ut på Norgesturne i løpet av sensommeren 03, og får du muligheten, så tar du turen for å se og oppleve noe som bare må være det ultimate party settet fra et norsk rock’n roll band.