STONE SOUR – Oslo – Oslo, Rockefeller

For å fordrive tiden mellom Totalt Jävla Mörker på søndag og Misery Index på tirsdag tok jeg kontakt med de hyggelige menneskene på Rockefeller og vips var jeg på konsert for å se Stone Sour på mandagskvelden. 

Å være så totalt uforberedt kan være både en velsignelse og en forbannelse. Jeg har aldri tidligere hørt en låt av bandet og alt jeg visste var at to medlemmer fra Slipknot var med.

Rockefeller kjører ganske hard kontroll når det gjelder tid og oppvarmingsbandet Dog Almighty som skulle starte klokken ni, startet klokken ni. Dette er jeg er stor tilhenger av, jeg sliter fortsatt med å forstå hvorfor idrett, sport og teater starter på sekundet annonsert tid mens man kan oppleve å vente to-tre timer på en konsert…

I godt humør som jeg var denne kvelden lot jeg meg lett rive med av tonene til Dog Almighty. Greit nok at de ser urovekkende unge og moderne ut, men musikk, det har de peiling på!
Musikken er moderne og tidsriktig påvirket av Kyuss, Alice In Chains og Queens Of The Stone Age og deres likemenn, men det er ikke snakk om plagiat for DA gjør sin egen greie, og de gjør den bra.
Denne mandagskvelden var det masse folk, lav snittalder og meget høy stemning på Rockefeller. Dog Almighty fikk mye bedre respons enn jeg tror de hadde forventet. Som oppvarmingsband er det alltid en risiko å måtte spille for halvtomme lokaler der folket bare står i bakgrunnen eller beveger seg mellom tappetårn, røykearealer og salgsvognen til bandet, men denne kvelden var det allerede klokken ni meget bra oppmøte og folk følgte med på scenen. Litt av dette må krediteres et høflig publikum, men mesteparten av æren tilfaller bandet som fremsto som scenevante og trygge på seg selv og hadde meget bra låter å spille for folk som ventet på Stone Sour. Eneste som manglet var komunikasjon med publikum, dere var på hjemmebane folkens, og hadde en sulten gjeng foran scenen hvilket dere burde utnyttet litt bedre. Å annonsere etter Choice at dere bare har to låter igjen blir i minste laget, hva skjedde? Sceneskrekk?
Rent bortsett fra det: Godt jobba!!

Set list: 
Drunk
Hear Me Out
Let It Go
Bitter
Choice
Sinner
It Doesn’t Hurt

 

Stone Sour skulle gå på klokken ti, og noen minutter over er det hele i gang med den utslitte introen til The Final Countdown. Det er vel ingen hemmelighet at SS har fått litt ekstra pr på grunn av at Corey Tayler og James Root også er medlemmer av Slipknot, de bruker Slipknots dj på samplene sine og bassist Shawn Economaki er stage manager for Slipknot. Hvor mye Slipknot er det plass til i dette sideprosjektet? Musikken er selvfølgelig metall, kanskje post-grunge er en bedre beskrivelse, med melodi og følelse. Milevis unna det Slipknot driver med altså., men det ble klart fra første tone at de oppmøtte hadde gjort leksen sin. Det er ingen overdrivelse å si at jeg var en av ytterst få denne kvelden som ikke kunne tekstene og sang med. Dette ble også behørlig kommentert av Corey som tydelig lot seg imponere av fansen sin. Selv om  jeg likte det jeg hørte av Dog Almighty ble de så inn i he….te knust av det Stone Sour presterte på scenen! Full energi og et publikum som hadde fått en liten smakebit i form av DA og var sultne på mer og i god stemning gjorde dette til en god opplevelse for bandet. Desverre kjørte bandet et sett som fremstår som totalt feil på meg. De som kjenner låtene får ha meg unnskyldt at jeg må bli litt vag her, men ca midt i settet valgte de å roe helt ned! Plutselig står vokalisten igjen alene på scenen med en kassegitar og fremfører den akkustiske Bother(fra Spider-Man filmen?) og der blir han holdende på i nærmere ett kvarter før resten av bandet kommer tilbake og SS kjører i gang en meget intens siste del av konserten. Jeg forstår ikke behovet for å ha dette midtpartiet med på konserten, publikum var tydelig klare for mere ”vræng” og metall så her hadde bandet tjent mye på å spille låter med større kraft. At publikum koste seg er ingen overdrivelse, dette er en av de yngste, mest høylytte og energiske forsamlingene jeg har opplevd på en mandagskveld de siste årene, og det varmer hjertet å se at det fortsatt går ann å lokke folk ut av sofaen og inn i konsertlokaler. Før siste låta bryter Corey inn med følgende observasjon: ”You never know how the public are gonna respond to your music, but you have treated us like family!” og fansen tar et verdig farvell med Stone Sour for denne gang.

Set list:
30/30-150
Come What (Ever) May
Made Of Scars
Reborn
Your God
Monolith
Sillyworld
Bother
Through Glass
Blotter
Cardiff
Tumult
Hell & Consequences
Get Inside