WOLFMOTHER – Oslo – Oslo, Sentrum Scene

Det er en utrolig enkel oppskrift Wolfmother har – skremmende nær plagiering nesten – men bryr man seg egentlig om det, når det funker så bra som det gjorde i Oslo denne kvelden?
Denne Australske gruppa har hatt en nesten komet-aktig karriere, så her er det definitivt snakk om å være på rett plass til rett tid. Etter å ha gitt ut kun en fire-spors EP, begynte ting å løsne i Australia, og snart var bandet en suksess i hjemlandet. Men de hadde nok kanskje ikke regnet med den voldsomme suksessen verden over, allerede med debut-fullengderen. Singelen "Woman" gjorde virkelig vei i vellinga, og er fortsatt A-listet på mange norske radiostasjoner. Og plata har blitt utropt til både fjorårets debut og fjorårets beste plate av utallige anmeldere. 
Jeg så bandet gjøre en konsert på Roskildefestivalen i fjor sommer, og ble virkelig overrasket over hvor bra det funket live, og hvilken voldsom live-energi de hadde. Definitivt et av høydepunktene på en glimrende festival. Derfor var det kanskje flere enn meg som fikk seg en liten "støkk", når bassist Chris Ross stavret inn på scenen med krykker (han hadde et uhell i København dagen før). Men publikum satte definitivt pris på oppofrelsen, for han ble møtt med et voldsomt brøl. Og det var vel slett ingen grunn til bekymring, for dette ble en heftig rocke-kveld! 
"Obey the mother" sto det på en av t-skjortene som ble solgt denne kvelden, og allerede fra første sang, hadde de med seg publikum på retro-rock-festen. Det er vel som sagt en heller dårlig skjult hemmelighet at disse gutta er "mer en litt" inspirert at Led Zeppelin, med en dæsj av Black Sabbath for å krydre litt. Men de kan virkelig skrive fengende sanger, og når det ikke kryr av grupper med denne stilen for tida, så gjør ikke denne "hyllesten" så mye. Det er nesten skremmende hvor mye de høres ut som Zeppelin til tider, og det inntrykket ble virkelig forsterket når de dro en forrykende cover av "Communication Breakdown" som ekstranummer. Før det har vi fått over en time med energisk rock, og det har vært lite å klage på så langt. Av og til tværer de kanskje noen av de mest "jammete" partiene litt langt, men det er strengt tatt bare småplukk. Og de klarer uten problemer å fylle en halvannen times konsert, etter å bare ha gitt ut en plate – uten at det blir kjedelig. En bragd i seg selv.
På tross av at bassist Ross må holde seg sittende under hele konserten, blir det en energisk opptreden. Gitarist/vokalist Andrew Stockdale bruker hele scenen – løper rundt, hopper opp og ned fra drum-riseren, slenger seg ned på kne foran publikum på forreste rad, og kjører i det hele tatt skikkelig rocke-show. Trommis Myles Hesket legger på et fjellstøtt komp, og Ross trakterer også keyboard ved siden av bassen(ikke ulikt et visst annet band…).Det er få dødpunkter, og nesten ikke pause mellom låtene. I steden glir de ofte over i hverandre i Stockdales gitarspill. Variasjoner over introene til de forskjellige låtene gjør at publikum etterhvert plukker opp hvilken sang vi har i vente, og så braker det løs igjen. Ikke så mye verbal kommunikasjon med publikum kanskje, men gutta har ikke akkurat problemer med å få kontakt med salen av den grunn! 
De kunne gitt seg etter det første settet, og kvelden hadde fortsatt vært en suksess, men hele fire ekstranummer blir vi servert. Og selv med tungt vakthold, blir det både crowdsurfing og t.o.m besøk oppe på scenen av en ivrig fan. Wolfmother ga jernet denne kvelden og overbeviste vel de mest kyniske i salen. Retro og kanskje ikke så originalt, men definitivt en velfortjent suksess. Nå skal det bli spennende å se om ulvemora kan overbevise også fremover, med nye album og turneer.