CULT OF LUNA – Oslo – Oslo, John Dee

For et par uker siden fikk jeg med meg et av de mer spennende bandene våre naboer i Sverige har å by på – Burst. Det var virkelig en bra konsert, og jeg hadde også store forventninger til kveldens svenske headlinere, Cult of Luna. De har etterhvert høstet mye god omtale for sin blanding av blytung metal og mer dvelende rock, og jeg så fram til å se hva de ville levere denne kvelden.

 

Men før det skulle nordmennene med det geniale navnet The Samuel Jackson Five varme opp publikum. Bortsett fra et par låter online, hadde jeg ikke hørt noe av disse gutta på forhånd, men det var altså instrumental rock som sto på menyen fra kveldens første band. De ligger definitivt i et mer ”streit” rocka landskap enn det Cult of Luna gjør, men musikken er ikke akkurat A4 av den grunn. De beskriver seg selv som ”eksperimentelle”, og det er vel i grunn ganske dekkende. Mange raffinerte detaljer og mye spennende å høre på. Og til tider tar de av litt mer og rocker faktisk ganske hardt de også. Ikke så mye kommunikasjon med publikum – de unnskyldte seg nærmest for at de skulle oppholde oss før hovedattraksjonen – men de klarte allikevel å engasjere rimelig bra. Det hadde helt sikkert hjulpet å kjenne bandet bedre, men det var definitivt en ålreit halvtime tidlig på kvelden. Kan helt klart tenke meg å se disse gutta en senere gang også, etter å ha få satt meg litt mer inn i musikken.

 

Cult of Luna lot oss faktisk ikke vente så lenge etter oppvarmerne, før de satte i gang konserten, og det er jo positivt. Det vil si, en laaang intro-tape (minst et kvarter) satte tålmodigheten noe på prøve. Hadde liksom fått med oss poenget etter noen minutter, og da blir det noe kjedelig. Men så kom gutta endelig på scenen og satte i gang showet. Også her ligger det mye eksperimentelt/post-rock i bunnen, mens det til tider eksploderer i heftige og steinharde partier med fullt øs. Siden de startet i 1988, har de beveget seg noe mer bort fra det mest aggressive uttrykket, i hvert fall på plate, men de har en ganske variert katalog med materiale å velge i. Dessverre må jeg si at jeg ikke var helt fornøyd med det de kjørte denne kvelden – det gikk mye i det roligere stoffet de har laget. Savnet virkelig noen av de mer kontante låtene fra The Beyond, her gikk det stort sett i materiale fra Salvation og Somewhere Along The Highway. Litt for sjelden slapp de seg løs og ga jernet. Og det er i grunnen litt synd, for når det skjer, er de virkelig knallgode live. Oppbygningen mot disse eksplosjonene og stemningen i de roligere partiene er selvfølgelig en betydelig del av uttrykket deres, men live kan det bli litt stillestående.

 

Publikum så også ut til å være noe delt i sin respons denne kvelden. De hadde noen dedikerte fans i de forreste rekkene, men ellers var det roligere bakover i lokalet. Og det hjalp vel heller ikke at bandet ikke sa et eneste ord gjennom hele konserten. Her var det nok den helhetlige stemningen som skulle tas vare på (de fleste låtene gled over i hverandre), men jeg tror nok det hadde hjulpet mer med litt dialog med publikum også.

 

Selv om dette kan høres noe negativt ut, så var det faktisk en jevnt over bra opptreden denne kvelden. Som under den siste (virkelig lange!) låta, hvor vi nærmest ble overkjørt av tunge malende gitarer. Da er det bare å nyte det Cult of Luna driver med. Jeg skulle bare ønske at de varierte enda litt mer – det hadde nok fått opp live-stemningen enda noen hakk. Når de forlot scenen var det til det klassiske ”la gitarene stå på med feedback, så kommer vi inn igjen for et ekstranummer”-trikset. Men etter fem minutter med feedback, ble musikken på anlegget forsiktig skrudd på, og en av roadiene kom ut på scenen og slo av utstyret. Vet ikke om bandet droppet ekstranummer, eller om dette var planlagt, men uansett var det kanskje litt betegnende på kvelden – frustrerende når du føler bandet har enda mer å gi, mens det ikke funker helt hundre prosent live. Men jeg kommer til å følge med på hva bandet gjør videre, og vil nok gi dem en ny sjanse live også.