TWISTED INTO FORM – Demokratiske verdier med individuelle stemmer

Demokratiske verdier med individuelle stemmer er verdier som har inspirert musikerne i Twisted Into Form til å skape deres hittil eneste plate, And Then Comes Affliction To Awaken the Dreamer (2006), men så er det en plate med imponerende musikalske ferdigheter og får stor oppmerksomhet av både publikum og presse. Heavy metal er blitt en begivenhet og et eget kulturuttrykk for mange, likevel er det folk som ikke veit at det eksisterer. Metal-kvalitet av Twisted Into Form fungerer som en smeltedigel for mange ulike stilarter og å kategorisere den som bare progressiv er for sneversynt – den tvinner og vrir seg til både høyre og venstre under kommando av musikerne. Hvis det er en epitet som passer til denne metal-hybriden må det være eksistensiell metal, blant andre Kaj Gornitzka bruker musikk-kreasjon til å bearbeide bevisstheten om menneskhetens lidelser; et problem som har opptatt den vestlige verden siden den bibelske tid – bandet selv er et eksempel på samfunn som eksisterer på tvers av religiøse skiller og ulike livsanskuelser. Og det hele beror på noe så personlig som smak og behag: Delikate smakebiter er noe platen i hvert fall har mye av.

 

ET: Hei alle sammen. Gratulerer med den nye utgivelsen.
TIF: Hjertelig takk!

 

ET: Hvilke typer musikk lytter dere til?
TIF (Kaj): Jeg hører i grunn på veldig mange og vidt forskjellige typer musikk, alt etter hvilket humør jeg er i, og det kan være alt fra den hardeste metal til den bløteste visesang. Alt til sin tid og så videre… Innenfor metal-genren er det altfor mye å velge i (og mye av det er dessverre utrolig kjedelig), men jeg plukker gjerne ut ett eller to band fra de fleste av de utallige undergenrene som dekkes av metal-begrepet – de jeg synes er aller mest interessante og som har noe særegent og unikt å by på. Jeg vokste jo opp med Kiss, Iron Maiden, Deep Purple og Black Sabbath, og enkelte av disse har fortsatt en spesiell plass, men av nyere ting har jeg sansen for både Opeth, Gojira, Keep of Kalessin og The Mars Volta. Ellers kan jeg ikke komme unna Metallica, som – til tross for at jeg ikke har likt stort av det de har drevet med de siste ti årene – har hatt en voldsom betydning for meg som gitarist. Jeg lærte meg praktisk talt å spille gitar av James Hetfield, for å si det sånn, og det hender jo at jeg må innom gamle musikalske trakter for å mimre litt.
Men som sagt, det finnes veldig mye bra musikk utenom metal-scenen, og jeg har stor sans for både pop, rock og world music av ymse slag, og en dose jazz/fusion i ny og ne skader heller ikke. Jeg er veldig svak for gode melodier og lytter like gjerne til a-ha (når de gjør det riktig, sånn omtrent halvparten av tiden…), Bel Canto, Kate Bush, Anja Garbarek og Kent som til Emperor, Fates Warning, Flotsam and Jetsam og Alice in Chains. Sleng inn litt flamenco og et bulgarsk kvinnekor eller to, så har du en fornøyd Kaj i sofaen!
TIF (Erik): Jeg er med så lenge musikken er intens og følelsesladet. Har alltid vært forført av Depeche Mode i denne sammenheng. Ellers går det mye i jazz fusion (for eksempel Weather Report, Al Di Melola, Bruford, etc), teknisk metal (for eksempel Atheist, Cynic, Watchtower, Ron Jarzombek) og en del death metal (Autopsy, Nile, Morbid Angel).

ET: Hvorfor lytter dere til disse typene av musikk? Hva betyr de for dere?
TIF (Kaj): For meg er det viktig at musikken kan formidle en eller annen følelse eller stemning som beveger meg på ett eller annet plan, og så lenge den klarer det er det i grunn likegyldig hva slags type musikk det dreier seg om. Jeg har for eksempel aldri interessert meg for nu-metal i det hele tatt, og jeg tror det er fordi det låter altfor sterilt for meg – og en smule påtatt. Dessuten verdsetter jeg oppfinnsomhet, og det er vel kanskje derfor jeg tiltrekkes av folk som tør å gå nye veier. Som musiker har jeg stort sett jobbet innenfor den mer progressive/tekniske delen av metal-genren, og selv om det er svært få av de bandene som nå kalles progressive som egentlig har noe særlig nytt å fare med, ligger det i kortene at jeg alltid leter etter det som er unikt.

ET: Uttrykker musikken deres personlige overbevisninger og identitet? Hvordan?
TIF (Kaj): Vår egen musikk gjør nok definitivt det, ja, i alle fall for min del – det er vel derfor den er så snål og rar til tider, kan jeg tenke meg! Nå er det jo i hovedsak Erik og jeg som har skrevet musikken, hvilket helt sikkert preger den – for eksempel i at den er veldig fri i formen. Vi er begge åpne for svært ulike musikalske påvirkninger, og vi har helt bevisst gått inn for å la denne friheten få slippe til når vi skriver låtene våre.
TIF (Erik): Selv om musikken er gjennomarbeidet, er grunnideene i stor grad stream of consciousness. Det er bare slik de kommer ut når man sitter og flipper med instrumentet. Det vil si at det er vanskelig å prøve å lage noe i en bestemt form, egentlig. Man må bare lage det som kommer ut naturlig innenfra. De gangene man ikke gjør det, låter det konstruert og unaturlig. Det merkes med en gang når man lytter til ideen og det er uheldig.

ET: Reflekterer lyrikken overveiende deres personlige overbevisning?
TIF (Kaj): Et rungende «JA» her også! Vel, i alle fall for min del, ettersom det er jeg som har skrevet det meste av tekstene våre, men jeg tror vi er nokså enige om de fleste av de viktige standpunktene i livet – med ett unntak: Religion. David er kristen, mens jeg er en overbevist ikke-troende. Men ettersom tekstene våre foreløpig ikke har tatt opp dette temaet i noen særlig grad, har det aldri vært noe problem for oss. Jeg skriver selvsagt om tema som opptar meg, men de har – i alle fall så langt – rettet seg mot andre sider av menneskehetens gjøren og laden. I ettertid ser jeg at det er en slags rød tråd i tematikken, en snikende følelse av håpløshet som preger mange av tekstene, men det er vel bare naturlig at man lar seg påvirke av det man ser rundt seg, og siden verden for tiden ikke er spesielt lystig for det overveiende flertall av menneskeheten, blir dette min måte å bearbeide disse tingene på.
TIF (Erik): Der jeg har bidratt med tekst har jeg prøvd å fange en stemning som passer feelingen i låta for øvrig.

ET: Hvilke faktorer er det som tiltrekker dere mest til metal-scenen?
TIF (Kaj): På sitt beste kan metal tilby en energi og en intensitet få andre kan måle seg med, og i sjeldne tilfeller finnes det en oppfinnsomhet og en vilje til eksperimentering som gir scenen jevnlige innsprøytninger av friskt blod. For min egen del er det jo også innenfor dette miljøet jeg har mange av mine venner, og denne tilhørigheten har i perioder betydd svært mye. I tillegg synes jeg faktisk at de fleste metal-folk, når de vel har vokst seg ut av den første nokså innbitte fasen med tommetykke metal-skylapper, er ganske villige til å åpne opp for andre stilarter og utvikle seg. Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, men for meg har det i alle fall virket slik. Kanskje kan det også ha noe å gjøre med at jeg er en ganske stille og rolig person til vanlig; på én eller annen måte må man jo få blåst ut litt av og til!
TIF (Erik): T-shirts med barbarer/demoner og hairspray?

ET: Hvilke faktorer er det dere liker minst eller helst ser blir forandret?
TIF (Kaj): Da er vi straks inne på de sannhetsmodifikasjoner jeg nettopp nevnte: Metal-miljøet kan også være ekstremt konservativt og selvforherligende, noe som kan være ganske slitsomt å forholde seg til. Det gis også ut altfor mye skrot. Det er greit nok at det har blitt mye enklere (og billigere) å spille inn og gi ut musikk i de senere årene, men det burde ikke hindre plateselskap og produsenter i å komme med litt konstruktiv kritikk i ny og ne. Dette gjelder jo for alle genre for så vidt, men det pumpes ut en utrolig mengde kopier, kloner og rene plagiatband for tiden… 
TIF (Erik): Enig, det gis ut for mange skiver som skulle forblitt demoer.

ET: Hva oppfatter dere å være forskjellen mellom den metal dere spiller og den som spilles på MTV?
TIF (Kaj): Enten man liker det eller ikke er MTV først og fremst en hit-kanal, og det slipper man ikke unna i metal-sendingene deres heller. Derfor vises de samme videoene om og om igjen, på bekostning av en haug med andre og ofte vel så interessante bands videoer. Nå er ikke MTV alene om dette, akkurat, og jeg synes det er utrolig kjipt når også metal-radioene rundt omkring har begynt å presentere musikken på denne måten – samme band og samme låter går igjen til stadighet. Dette gjør at man ikke har plass til å presentere noen større bredde av det som rører seg innenfor metal-scenen, noe som igjen betyr at musikk som faller litt utenom det som til enhver tid er forhåndsprogrammert til å være «high rotation», ikke får plass – og dermed heller ikke blir hørt. Dermed er vi tilbake til det spørsmålet egentlig dreide seg om: Det er ingen teoretisk forskjell på vår musikk og det som blir presentert på MTV eller i andre media, men så lenge man ikke er helt enkel å definere musikalsk, er sjansen stor for at man rett og slett ikke slipper til. For vår del har vi jo ingen video, så MTV har så langt ikke vært aktuelt for oss, men jeg har merket dette i forhold til vår musikk og diverse radioprogram.
TIF (Erik): Jeg følger ikke med på MTV. Vår musikk tilhører i hvert fall ikke bare én kategori. Det er flere genrer som blandes sammen og det gjør musikken litt annerledes kanskje.

ET: Har dere et annet image på scenen enn i privatlivet. Går dere i samme klær og oppfører dere på samme måte på scenen som av scenen?
TIF (Kaj): Twisted into Form har så langt ikke spilt live i det hele tatt, og det blir nok heller ikke aktuelt med det første, men jeg tror ikke det ville blitt noen store forandringer i forhold til mine erfaringer fra tidligere band. Dette med image er et tveegget sverd, og det er en fin linje mellom kult og teit. På den ene siden ender man jo opp med et image enten det er planlagt og skreddersydd eller ikke – man vil alltid bli oppfattet og bedømt utfra det folk ser. Dermed blir spørsmålet om man skal designe noe helt eget, tilpasse det man allerede har, eller komme som man til enhver tid er. For min del blir det nok som regel valg nummer to; jeg har aldri kjøpt noe for å bruke det kun som sceneklær, men velger selvsagt ut noe blant det jeg har som jeg synes passer innenfor rammen av bandet jeg spiller i og uttrykket vi vil presentere. Alt man foretar seg blir en form for presentasjon, og det bør ligge en tanke bak design, image og fremtoning generelt. Ellers er det jo sjelden jeg går rundt på gata og headbanger til høyre og venstre, så visse ting vil jo alltid være forbeholdt et eventuelt show, men jeg er nok i stor grad den samme personen av og på scenen – bare litt mer utagerende når jeg entrer en scene, antar jeg.

ET: Er vennene deres også fans av metal-musikk? Treffes dere ute på konserter og lignende?
TIF (Kaj): Veldig mange av mine gamle venner og kjente er folk jeg har truffet gjennom spillinga, og konserter er blant de få stedene jeg faktisk treffer dem for tiden. Ellers er mange av de som tidligere var beinharde metal-folk, nå familiemennesker som i grunn ikke bryr seg stort om metal lenger. De aller fleste av mine venner, særlig de jeg har blitt kjent med etter videregående (som begynner å bli ganske mange år siden, er jeg redd…), er ikke interesserte i metal i det hele tatt. Men det er helt greit for meg; trivelige folk er trivelige folk helt uavhengig av musikksmaken deres…

ET: Hvorfor går dere til konserter i stedet for å lytte til musikk hjemme?
TIF (Kaj): Vel, jeg må innrømme at det dessverre blir ganske langt mellom konsertene for tiden, men generelt gir jo konsertopplevelsen en helt annen energi enn en CD kan gi, i alle fall hvis bandet gjør en god jobb. Det er også ganske avslørende; en konsert forteller mye om musikerne og deres evner, og det er lett å se om folk er dyktige eller ikke. En CD kan produseres og fikses på en helt annen måte enn en live-produksjon kan, og det er langt vanskeligere å skjule seg på en scene. Nå er det for øvrig ikke noe enten/eller her – jeg hører jo langt mer på CD-er enn jeg går på konserter – men levende musikk har alltid en friskhet man aldri kan fange på plate.
TIF (Erik): Spesielt jazz er spennende live fordi låtene ofte spilles annerledes live enn på skiva. Det er spennende. Hvorfor gå på konsert for å bare høre skiva med dårligere lyd? Metal live er fett pga aggresjonen.

ET: Hva tenker dere om den «Satanismen» som ofte er tilknyttet metal-scenen?
TIF (Kaj): Tja, med et mulig unntak av et lite fåtall av de mest innbitte black metal-bandene, er det vel ingen egentlig tilknytning, annet enn en tidvis flørting med det okkulte som en del av et image. Den «satanismen» som til stadighet blir tillagt metal-scenen, har som regel mer med dem som kommer med påstanden å gjøre, enn den har med bandene som får dette stempelet. Historisk sett har jo et utall heavy-band måttet forsvare seg mot alskens vanvittige beskyldninger om disse tingene, men som i så mange andre sammenhenger, ligger det gjerne nokså ekstreme religiøse fanatikere bak beskyldningene – der den godeste herr Satan faktisk spiller en langt mer sentral rolle…
TIF (Erik): Identitetsshopping.

ET: Hvilke personligheter møter dere mest på konserter? Hvilke positive trender og negative trender har dere lagt merke til?
TIF (Kaj): Nordmenn har det jo med å drikke seg snydens ved enhver mulige anledning, og det kan være litt slitsomt å forsøke å få noe fornuftig ut av dem i den tilstanden… Metal-konserter har utviklet seg en del siden jeg begynte å gå på konserter, det er et mye mer blandet publikum nå enn for både ti og tjue år siden. Mindre hår, helt klart, men en større åpenhet i forhold til «uniformen», hvilket er utelukkende positivt, og flere jenter og kvinner. Ellers har jeg vel ikke akkurat lagt merke til noen trender, verken i den ene eller andre retningen, tror jeg.

ET: Finnes det en «metal-filosofi»? Hvis dere mener så, hvordan vil dere beskrive den?
TIF (Kaj): Metal og heavy har alltid vært en musikkstil for outsidere, einstøinger og folk som ikke så lett finner seg til rette andre steder i samfunnet, fordi det er en musikkstil skreddersydd for opprør og frihetstrang, og jeg tror det er der man eventuelt kan finne en slags filosofi. Metal slåss hardt for retten til å være annerledes, og forbeholder seg retten til å vise finger'n til de etablerte samfunnsnormene. Innad kan det ofte være en utbredt saueflokksmentalitet, men utad står metal-miljøet støtt på egne, rebelske ben.

ET: Har dere en personlig filosofi? Hvordan vil dere beskrive den?
TIF (Kaj): Jeg har nok aldri bevisst formulert en egen filosofi, men vi har vel alle et sett med prinsipp og leveregler vi forsøker å følge eller leve opp til. For min del betyr det at jeg gjør mitt beste for å sette meg inn i andre menneskers situasjon, og jeg forsøker å huske at jeg på ingen måte er verdens sentrum. Hva folk enn måtte hevde, er alle mennesker i bunn og grunn like når det gjelder de grunnleggende ønsker vi har for hvordan våre liv skal se ut – og det kan være greit å ha dette i bakhodet når den stadig mer oppfinnsomme propagandaen suser om ørene…

ET: Finnes det en relasjon mellom metal-scenen og det sosiale livet rundt scenen som et hele? Hvordan vil du beskrive det forholdet?
TIF (Kaj): Vi har så vidt vært innom dette allerede, og det er absolutt et nært forhold mellom musikken og det sosiale livet rundt den. I og med at de aller fleste finner sine musikalske preferanser i ganske ung alder, sammenfaller det gjerne med en periode i livet hvor man lett former vennskapsbånd, og mange av disse båndene vil følge med videre gjennom livet. Dermed blir metal-scenen en viktig kilde til vennskap og senere tilhørighet, også for oss som ikke nødvendigvis følger så veldig nøye med lenger.

 

 

ET: Vil dere at metal skal bli en hovedretning så den ville bli mer utbredt og letter å få i tale?
TIF (Kaj): Heavy metal, i alle sine uendelig muterte former, er allerede en hovedretning innen musikken, og det er få stiler som har så mange og så trofaste fans over hele verden som nettopp denne. At samfunnet ellers gjerne rynker på nesa når metal blir nevnt, betyr ikke at musikken er spesielt marginalisert lenger. Det hadde selvsagt vært hyggelig om de landsdekkende avisene og de store medieselskapene var flinkere til å presentere stoff om heavy, men jeg tror de fleste fans vet hvor de skal lete for å finne den informasjonen de trenger. Dessuten er ikke utbredelse alt her i verden – kvalitet fremfor kvantitet, spør du meg!

ET: Takk for at dere tok tid til å delta i dette intervjuet. Noen avsluttende ord, tanker eller inntrykk til alle fans av metal og spesielt TWISTED INTO FORM?
TIF: «Then Comes Affliction to Awaken the Dreamer» krever normalt litt mer en en rask gjennomlytting for å sitte, så vi håper dere tar dere tid til å høre gjennom den noen ganger før dere bestemmer dere for hva dere synes om den. Besøk oss også gjerne på våre nettsider, der alle tilbakemeldinger er velkomne!

 
www.twistedintoform.no
www.myspace.com/officialtwistedintoform
www.lasercd.com
www.auslander.net