Året er 2021, og Covid-19 pandemien er enda over oss. Verdens befolkning begynner å bli vaksinert, men enn så lenge er det dessverre langt mellom konsertene. Det betyr at band må tenke nytt, og i 2020 fikk vi ett helt nytt konsept med online konserter, som folk kan streame hjemme i sin egen stue. Paradise Lost bestemte seg derfor for å spille inn ei liveplate på The Mill nightclub i Bradford, 5 november 2020, en konsert som også ble streamet om jeg har forstått det riktig. Å allerede her kommer ett av hovedproblemene synes jeg, nemlig som liveskive så mangler jo  lyden av publikum , som også naturlig nok betyr at interaksjon med publikum og en følelse av impulsitet mangler. Bandet spiller jo gjennom låtene helt greit, og det er så tight som det skal være når ett band har spilt sammen i over 30 år. Nick Holmes har også så absolutt en av sine bedre kvelder på jobben vokalmessig, noe som ikke er en selvfølge da han ikke alltid leverer varene live. Men det føles mer som de er i øvingslokale og spiller gjennom låtene. Lydmessig synes jeg heller ikke det er helt på topp, da jeg synes bassen forsvinner helt og gitaren til Gregor Mackintosh blir vel dominerende i lydbilde på en del av sangene. Når det er sagt gjør de ikke skam på materialet sitt, å det leveres med innlevelse og spillerglede. 

Låtutvalget trekker også  opp synes jeg. De spiller 16 låter , som spenner over hele bandets karriere. Her er gamle hit’er fra starten av bandets karriere i begynnelsen av  90-tallet som "Embers fire", "As i die" og "Shadowkings". Vi får låter fra slutten av 90- og starten av 2000-tallet som "One second og "So much is lost" (som ikke ofte blir spilt) og frem til de siste utgivelsene med bl.a "No hope in sight" og "Blood & chaos" fra platene The plague within og Medusa. Bandets foreløpig siste utgivelse Obsidian ble gitt ut 15 Mai. 2020 ,så tre av platens spor er naturlig nok hentet derfra og har aldri blitt spilt live før. Jeg har ikke hørt denne siste plata, men låtene gjør seg godt i set’et og står ikke tilbake for det eldre materiale synes jeg. Så for å oppsummere så gjør bandet en grei jobb, og låtvalget er svært bra. Men livefølelsen mangler helt synes jeg. 

Så som liveplate føles den egentlig litt overflødig, på tross av fin setlist og ett band i form. Men som tidsvitne fra en tid hvor verden var ganske absurd, og konserter var noe som hørte fortiden til, så kan det være at denne utgivelsen en dag verdsettes som spesiell og unik.