Endelig ble det Bergens tur, det var 15 år siden sist.  Bergen, som var fribyen min, noen fine somre i midten av tenåra. Den er også fortsatt min norske favoritt by.
Jeg har nok  aldri har vært lenge nok i til å bli lei  den. Jeg har masse minner med spennende musikk og en veldig bra kunstscene. Jeg har også minner om over gjennomsnittet mye bra folk, fra hver gang jeg har vært der. Dessuten pleier det å være sol, altså ikke hele dagen, men den stikker innom, så en slipper å bli lei regnet.
Og Hulen, feiret nyttår der engang  og fikk stoppet en brann på bakrommet før det ble alvor.
Det var altså der den første kvelden på Beyond the Gates skulle være. Og hovedrollen skulle Watain ha, jeg gledet meg noe sjukt.
Jeg så Watain i fjor på Midgardsblot og tross blod i øye og på kamera, var det en fantastisk opplevelse.
Blod, det er vel ingen big deal, kan du kanskje tenke, men etter 41 år som veggis, var dette altså mitt første møte med dyreblod på Watain ifjor.

Det var faktisk ganske kjipt, men det er helheten, ritualet, musikken som gjorde at det tross alt var verdt det.
Jeg tenkte noen kjappe tanker om det med blodet, hvordan ville det funke inne i fjellet, i et lokalet uten veldig mye luft når det er smekkfullt. Hvordan ville det lukte og ville fotografene havne i midten uten retrett nå Erik Danielson ofrer blod og du tror du rekker å hoppe unna, som den feigingen man er. Men faen, det ville nok gå greit, fordi om det ante meg at det nok ikke ville være tilfelle.
Og Beyond the Gates, endelig skulle jeg dit
Jeg gleda meg rett og slett enormt.

Det var som sagt  15 år siden sist og ikke fordi jeg ikke har prøvd. Det tok meg også 15 år å komme meg på Infernofestivalen, selv om jeg bodde i nabogata og hadde lyst. Men asså en tid for alt.
Nå var det altså endelig min tur. Jeg var altså så heldig i år, at jeg kom meg på to festivaler  på to uker, var jo også fantastisk. Kan nesten sees på som et mirakel eller noe sånt. Så tross altfor mange våkenetter med en sønn som driver med sånt, så hentet  jeg på alt jeg hadde av krefter og kom meg til Flesland.

OBLITERATION live at Beyond the Gates 2019
Photo by Silje Storm Drabitius/Storm D -Live photography

Uten Watain
Dagen før jeg reiste fikk jeg desverre en beskjed som ikke var så bra, det var ikke ok med fotopass på Watain, Imha Tarikat og Ritual Death.
Watain var min favoritt av de tre, må si det var en veldig kjip beskjed å få der og da. Og det hadde vært utsolgt i måneders vis og Watain  er ikke noe folk kansellerer. I ettertid er jeg faktisk lykkelig for at jeg ikke fikk med meg nettopp det.

Begrunnelsen for avslag var at det rett og slett var for trangt og fikk vite at det dreide seg om brannsikkerhet bl.a,det har jeg jo faktisk personlig erfaring med fra Hulen, så den skjønner jeg godt. Det var like kjipt uansett. 
Så ok, det var ikke det at jeg ikke trengte å hvile litt, for det var egentlig helt på sin plass.

Jeg kjente faktisk at det som pleier å skje når jeg kommer til Bergen, skjedde igjen. Jeg fikk en blanding av indre ro den samme boblende lykkefølse som jeg fikk, da jeg hang rundt i Bergensnettene i 16 års alderen.
Liker rett og slett byen jævlig godt og tenker hver gang at kanskje jeg bare skal flytte Bergen, men fortsatt har det blitt med tanken.

Torsdag ble første dag  for meg, byen var ganske forandra, så brukte litt tid på å gjøre meg kjent igjen.
Når det er festival i byen, skjer det ting flere steder, i tillegg til Hulen, verftet og kvarteret, var det også program av forskjellig slag på Appolon platebar og Galleri Fjalar.
Apollon, jeg kjenner jeg blir glad bare av å tenke på det stedet, for det å ha en bar/kafé og platebutikk i ett er noe jeg har savna i livet mitt. Som gammel vinyl elsker, så er kombinasjonen helt vidunderlig. Bare det i seg selv ville være noe som kunne lokke meg til en by. Nå er det jo ikke var det jeg rekker å henge mest av fortida, men bare det at muligheten finnes og det er så bra konsept.

Det var litt for fullt til å henge på Apollon da jeg kom dit og var uansett bedt  bort på Galleri Fjalar.
På Galleri Fjalar, er et lite kunstgalleri startet av blant annet Kristian EspedalGaahl og holder til i andre etasje i en av de gamle husene på bryggen. Der skulle det være pre listening av Linda Fay Helleland sin nye plate. Det tok litt tid å komme seg dit og det lille galleriet var smekkfullt. Jeg hørte litt fra gangen utenfor, det var veldig fint. Jeg ble stående utenfor å snakke en stund, til det ble plass til meg med den digre fotobagen min. Den gjorde at det å smyge seg inn eller bevege seg fritt de tre dagene var umulig.

Jeg fikk en fin omvisning i Galleriet og en prat med både Kristian Espedal/Gaahl og en av de andre kunstnerne, Erlend Erichsen, samt Linda Fay Helleland
Stedet var jo virkelig helt fantastisk plassert, i den gamle trehus bebyggelsen på bryggen.
Så startet konsert kvelden, hovedarena for festivalen var Usf Verftet. Jeg gledet meg som en unge til første kvelden. Obilteration var første band ut.

Obliteration
Det var andre gangen jeg ser dem live,dette er rett og slett et jævlig bra band som har vokst noe sinnsykt musikalsk forrige  konserten jeg så dem  på i februar, enda de allerede da var vanvittig bra. Bandet kommer fra Kolbotn og har på sida si, definert seg som ekstremmetal og death metal, ikke det at det er så viktig for min del, liker ikke så godt  båssetting.
De har også rukket å vinne Spellemannsprisen for den siste skiva si.
 Det var tight som faen og musikken var mye tyngre og ferdig en sist! De kledde en større scene enn den lille scenen på Union Rock i Drammen.
En fantastisk åpning av festivalen.

Svartedaudi
Jeg  gleda meg dem skikkelig til dem ,fantastisk lyd, som fotograf er det en stor utfordring, men jeg skjønner så veldig godt hvorfor jeg dro hit enda jeg var veldig overarbeida.

De treffer meg rett i hjerte,rå vokal i akkurat det den det som skal til for at jeg skal fred i hue.

Behexen
Dette var en av de jeg virkelig gleda meg til å se live. Behexen er et band jeg har likt godt i mange år, uten å nerde meg inn i utgivelser eller denslags, men som jeg liksom bare husker hvor godt jeg liker hver gang de dukker opp. Settet var ganske bra, det var en fet konsert, men ga meg ikke det suget i magen jeg visste neste band ville gi. Men for all del, veldig bra. Fotografisk var det mye mere å hente, fordi de ikke var så lysgjerrige.

 

Marduk
Et band jeg har drømt om å se live ganske lenge. Med oppvekst på ytterste venstre fløy i Norge, er det mye jeg kjenner blir vanskelig med flere av svartmetall banda. Jeg er et barn av den politiske Hardcoremiljøet, med sterke meninger om riktig og feil musikk. Jeg kjøpe aldri Burzum skiver, smuglytta på svartmetall, det var ikke helt stuerent.
Stadig kommer det nye avsløringer rundt band jeg liker, Marduk er en av dem.
Det har vært rykter om at de tilhører den høyreekstreme delen av musikken.
Vi er flere som har tatt endel runder på det, diskutert og grubla, Særlig gjelder det Marduk.
Så det var liksom litt vanskelig å glede seg så mye som jeg gjorde.
Og de leverte, inne i enorme mengder røyk og ikke de var ikke så lysgjerrige, det bruste både i musikk hjerte og foto hjerte mitt. Faen, for en fet konsert. Verftet var ganske så stappene fullt, det kokte i publikum.
Jeg tillot meg å legge tankekjøret om musikk og politikk på hylla og nøt det.
Dæven.

Mayhem
Det var  min tredje Mayhem konsert, med to ulike vokalister. Den første var gjenforeningskonserten på Mars i Oslo. Det var en veldig spesiell og uforglemmelig konsert. Jeg tror det må ha vært i 1997 eller noe sånt, med Manic som vokalist.Neste gang ble ikke før for 2 år siden, hvor hele skiva De Mysteriis Dom Sathanas skulle spilles i sin helhet. Da med Attila som vokalist. På en måte er det litt som 2 forskjellige band. Attila setter sitt preg på bandet og jeg liker det veldig godt.Jeg så han også uken før med hans gamle band Tormentor, jeg setter pris på drama og den teatralske framtoninga hans. Ofte kan en vokalist forandre et band, sånn er definitivt her. Forrige gang jeg så de var på John Dee i Oslo, knøttscene. Har jo sett filmer fra Mayhem live verden rundt, da har det et helt annet opplegg, med kapper og røyk, det var det ikke på forrige konsert. Men endelig på verftet dro de på med fullt opplegg. Men konserten starta sobert uten annet enn røyk, til de hadde et sceneskifte utover i konserten. Som fotograf var det ikke så kult, fordi vi fikk ta bilder foran scena i starten.

Mayhem får mye ufrivillig hjelp på veien av sin egen dramatiske historie, det er sikkert også et hinder til tider. De har det lille ekstra med metall turistene fra andre siden av jorda, som forholder seg litt relgiøst til fenomenet Mayhem, kanskje ganske ukritisk, så det blir litt spesielt. Det gjorde helt klart noe med stemninga.

Elefanten i rommet: Lords of Chaos

Her føles det naturlig å nevne årets for det fleste i den norske svartmetall miljøs elefanten i rommet, filmatisering av boka Lords of Chaos.
Beyond the Gates er en av de stedene som har mye såkalt black packers. Et stort antall metallfans fra helt andre sida av kloden. Nå har
jeg ikke vært på Btg før, men dette var et veldig tydelig moment fra første stund.
Den snåle formen for turisme oppi det hele. Jeg fulgte taggen til Btg på Instagram, den ble fort fylt opp av svartkledde metal huer foran Fantoft stavkirke, foran de ulike husa Varg Vikernes hadde bodd og selfier med Gaahl, Kristian Espedal med flere. Det siste var surrialt og for meg veldig pinlig tilstede på galleri Fjalar, de to gangene jeg var innom der.
Som en fra miljøet sa, det er litt som å være med i en Harry Potter univers. Folk kom inn svartkledde, med enhjørningshorn, heksehatter og skal ta selfier med Gaahl. Han får jo selvfølgelig drahjelp på kunsten og musikken sin, men også en slags  klamp om foten vil jeg tro, for det hele var veldig massivt.
For min del ble det for mye og kjente på å trekke meg unna  for eksempel Fjalar. Stedet var et veldig fint  både med beliggenhet og folk som var knytta til. Jeg kommer heller igjen en vinterdag tror jeg, utenfor sesong.