Det er sommer, det er sol og det er Sweden rock festival! En av årets definitive festivalhøydepunkter er i gang, og nok en gang er det på tide å besøke Norje for tre dager med øl, venner og viktigst av alt, bra musikk. Tradisjonen tro må man besøke noen kompiser på Rosenlund campen, så dessverre går man glipp av AVATARIUM. Så årets første konsert blir

 

NAZARETH: Dette bandet har nå holdt på siden 1968, og etter både dødsfall og dårlig helse er det bare bassist Pete Agnew som er igjen av orginalbesetningen, selv om gitarist Jimmy Murrison nå har vært med siden 1994. På trommer er det Agnew’s sønn Lee som har spilt siden 1999, så for min del var den største spenningen knyttet til den nye vokalisten Carl Sentance (som tok over etter Dan Cafferty) som jeg enda ikke hadde hørt sammen med bandet. Og stemmen hans passet så absolutt til musikken, han er ikke fullt så "raspete" i røsten som Cafferty, men det fungerte i høyeste grad i mine ører. Å det ble den hitparaden en kunne håpe på med låter som "Razamanaz", "Dream on", "Shanghai’d in Shanghai", "Hair of the dog" og selvsagt "Love hurts". For å nevne noen. En bra start på festivalen

Neste ut var GLENN HUGHES, og ett av årets høydepunkt skulle komme tidlig i år. Glenn Hughes har hatt en lang og innholdsrik karriere, og har vært innom band som Deep Purple, Black Sabbath, Trapeze og Black Country communion for å nevne noen. Men på denne turneen fokuserer han på tiden hans i Deep Purple, og backdrop’en var av en ung Glenn Hughes i psykadeliske 70-tallsfarger. Musikerne han hadde med seg var en god blanding av nasjonaliteter, men jeg vil først og frem trekke frem fyren som spilte hammondorgel, det var nesten som å se selveste Jon Lord på 70-tallet og det ga en herlig dimensjon til lydbildet. Når konserten begynner med "Stormbringer" og avsluttes med "Burn", og en får bl.a majestetiske "Mistreated" så blir det ikke bedre. Så kan man vel diskutere om han hadde behøvd å ha med Gillan-låtene "Highway star" og "Smoke on the water" (spesielt når jeg ikke synes han synger disse like bra, om det er pga av sliten stemme mot slutten av set’et vet jeg ikke). Hughes er i mine øyne den største stemmen innen rock’en i dag, spesielt når man tar alderen hans i betraktning. Og han sviktet ikke i dag heller. Monumentalt!!

Så ble det 1.5 time pause før jeg beveget meg mot Zeppelin stage og ROTTING CHRIST. Dette greske BM bandet har holdt på siden 1987, og har gjennom sin spesielle Black metal en stor fanskare også i nord-Europa. Dagens setlist representerte bandets karriere bra synes jeg. Flesteparten av låtene kommer fra 2013’s "Kata ton daimona eaytoy"" albumet og nyere album som "Aealo" og "Rituals", men de er også innom debuten "Thy mighty contract" fra 1993. Og bandet gir jernet . Problemet er at stekende solskinn og BM ikke alltid går hånd i hånd, så personlig får jeg ikke helt stemningen der jeg står. Men dette er selvsagt ikke noe bandet skal lastes for.

Så er det klart for dagens, og festivals, andre store vokalprestasjon i mine ører. Det legendariske powermetal bandet HELLOWEEN gjør som så mange andre band har gjort de siste årene, bestemt seg for en gjenforening der legendene Kai Hansen og Michael Kiske er tilbake i bandet. Da er den klassiske besetningen sammen for første gang siden 1989 (med unntak av trommis Ingo Schwichtenberg som dessverre gikk bort i 1995). Siden dette er festival så får dessverre bandet bare ca halvparten av vanlig spilletid, så mange var nok spent på låtvalget for kvelden. Og det begynte perfekt for min del med fantastiske "Halloween". Og hovedvekten av kveldens låter kom fra mesterverkene "Keeper of the seven keys" 1 og 2. Låter som "I’m Alive", "Future world", "I want out" og "Keeper of the seven key" kom på rekke og rad gjennom konserten. Andre høydepunkter var flotte "If i could fly" og en noe rotete medley. Og bandet var absolutt i storform denne kvelden, ikke minst tre vokalister som deler broderlig på sangene seg i mellom. Jeg har all mulig respekt for både Deris og Hansen, men for meg er det ingen tvil om at Kiske vinner . Mannen synger fantastisk i mine ører. Skal man sette fingeren på noe må det være den korte spilletiden og at det er noe hektisk med alle disse vokalistene som flyr rundt og overlapper hverandre hele tiden. Noe som dessverre også ødelegger opplevelsen litt er logistikken denne dagen da det er HINSIDES mye folk denne torsdagen. Dette er nok mye grunnet IRON MAIDEN som spiller etterpå. Men etter en tur ut av mengden for å adlyde naturens kall og ikke minst kjøpe en øl er det umulig å komme seg tilbake der jeg sto. Det står faktisk folk helt fra Rock stage og til festival stage, noe jeg ikke kan huske å ha sett før.

 

IRON MAIDEN: Mørket har etter hvert begynt å legge seg over plassen så da er det tid for, det som nok for mange er festivalens høydepunkt, nemlig Iron Maiden. Når "Churchills speech" runger ut over anlegget er det bare å finne seg en god plass så fort som mulig, og ikke lenge etter kommer spitfire -krigsflyet frem over scena, og Dickinson kommer sprettende frem i flygehjelp. Det er tid for "Aces high", en låt gruppa ved flere anledninger har åpnet konsertene sine med. Den går over i fantastiske og undervurderte "Where eagles dare", før vi får den litt mer oppbrukte "2 minutes to midnight". Neste låt ut er den fantastiske "The Clansman", en låt som passer perfekt til Dickinson, selv om den ble skrevet for Blaze Bayley’s stemme i sin tid. Det skal være en hel rekke bytter av backdrop også på kveldens konsert som det skal være på en Iron Maiden konsert, og når den velkjente "The Trooper"-Eddie kommer opp bak bandet får vi nok en sang som omhandler krig og konflikt. Etter dette går vi over i den mer rolige, men fantastiske "Revelation". Enda en låt bandet heldigvis har børstet støvet av de siste par årene nå. Med dette går vi over i konsertens midtparti, og noen låter av litt nyere dato. En skulle tro at dette legger en demper på stemningen blant publikum, men dengang ei. "For the greater good of god" fra "A matter of life and death" er ingen favoritt hos meg, men jeg synes likevel den sitter bedre i livesammenheng enn på plate. Så får vi "The Wickerman" fra den fantastiske gjenforeningsplaten "Brave new world" før vi går over til nok en Blaze æra-sang, nemlig "Sign of the cross". Denne låta er mildt sagt fantastisk og som The Clansman passer den perfekt til Dickinson’s stemme. Så kommer turneen’s overraskelse og høydepunkt for min del, nemlig "Flight of Icarus, ei låt jeg aldri har sett dem spille i livesammenheng før. Med Icarus på backdrop’en og Dickinson med en flammekaster lignende sak for teateralsk effekt. Med mørket så kommer også allsanglåten som for mange andre enn undertegnede er en livefavoritt, nemlig "Fear of the dark", litt smått oppbrukte "Number of the beast", og det som vanlig blir avslutning på den vanlige delen av konserten med "Iron Maiden", mens Eddie gjør sin andre opptreden for kvelden, denne gangen fra bak trommesettet. Som ekstranummer kommer "The evil that men do" fra min personlige favorittplate "Seventh son of a seventh son" før de avslutter med to låter fra "The number of the beast "-platen, "Hallowed be thy name" og "Run to the hills". Nok en fantastisk konsert av Iron Maiden er over. Set list er fantastisk, mye teatrealske effekter som alltid hører hjemme på en Iron Maiden gig, og masse kule backdrop’s. Harris leder sine tropper som stødigheten selv som vanlig, Mcbrain med sin noe særegne spillestil, tre gitarister som overlapper hverandre i herlige gitarsoloer og ikke minst fantastiske Dickinson, som ikke virker å være hemmet av sin alvorlige sykdomsperiode.

 

Så var det tid for kveldens siste konsert, nemlig KREATOR. Og for en perfekt avslutning det skulle bli! Tyske Kreator har spilt kompromissløst thrash siden 1982, og stammen i bandet er fremdeles Mille Petrozza og trommis Jürgen Reil. Når mørket har lagt seg fullstendig over festivalområdet og flammene dominerer scena så kan man bare konstantere at man bevitner nok en klassisk konsert med en av de store innen thrash. Også Kreator er smart nok til å velge en setlist som dekker hele karrieren, da de har mye gull å velge mellom. De begynner konserten med "Phantom antichrist" fra platen med samme navn fra 2012. Før de følger på med "Hail to the hordes" fra den nyeste platen. Og Kreator er blant gruppene som ikke bare lever på gamle meritter, men faktisk leverer hele 5 låter fra nyeste platen "Gods of violence". Og det er faktisk de to nyeste platene som som dominerer dagens setlist (den andre er da "Phantom antichrist"). Det liker jeg! Men det betyr ikke at de ikke også besøker de gamle platene. Utover i set’et kommer også gull som "Phopia", "Flag of hate", "Enemy of god" og ikke minst "Pleasure to kill". Jeg tror enda ikke jeg har sett en dårlig Kreator gig, og dette er intet unntak. Rett og slett fett fra begynnelse til slutt.

 

DAG TO føles til og med varmere enn torsdagen, så undertegnede er ikke på området før MADAME X er halveis i sitt set. Så det blir å nyte en burger mens en hører på ett band som i bunn og grunn bare er kjent for "We deserve the right" platen fra 1984. Denne ble faktisk en liten hit i sin tid, men det holdt lenge med en låt eller to for tiden har rett og slett bare gått fra dette bandet. Så det blir isteden å se ett par låter med hjemmefavoritten GRAVEYARD før en beveger seg mot 4Sound stage for å se dagens første hele konsert.

DARK FUNERAL: Så var det tid for svensk BM. Dark Funeral er ett Stockholm basert band som har holdt på siden 1993, selv om eneste gjenværende medlem siden den gang er gitarist Lord Ahriman. Som de også sa selv, så er dette altså deres 25-års jubileum, å vi får låter fra alle deres 6 plater, selv om fokuset er på deres siste utgivelse fra 2016 "Where shadows forever reign". Som Kreator kvelden før så dominerer også scenen av flammer , og bandet ser tøff ut. Det låter bra, men de opplever dessverre litt lydproblemer i løpet av konserten. Pga. den enorme varmen så bestemmer jeg meg etter hvert for å trekke lenger oppover i bakken for å sitte i skyggen av ett tre, og da blir lydproblemene enda mer fremtredende da en kan høre stemmen til The Darkness’ Justin Hawkins til Dark Funerals musikk. Surrealistisk!! Dette er min andre av to BM konserter på årets Sweden rock festival, og i den ekstreme solsteken blir det blir bare ikke samme stemningen som om en ser samme band i ett lite, mørkt lokale med likesinnede. Noe selvsagt verken band eller arrangører skal lastes for.

Turboneger: Så er det endelig tid for årets første, og for min del eneste, norske bidrag på årets festival. Vår alles favoritt deathpunk band har hold på siden 1989, men tok noen års pause før de igjen startet opp i 1998. Siden den gang har det vært noen utskiftninger i bandet. Selv om kun Thomas Seltzer (Happy Tom), og Rune Grønn (Rune Rebellion) kan sies å ha vært med siden den spede starten, så har også Knut Schreiner (Euroboy) vært med siden midten av 90-tallet. Ny vokalist i bandet er Anthony Sylvester, som tross alt har vært med i 7 år nå. Hovedfokuset også for Turboneger i dag er naturligvis deres nyeste utgivelse RockNroll machine. Å her må jeg innrømme at jeg faktisk ikke har hørt nye plata. Så når de innleder konserten med to låter fra siste plata så sliter jeg med å holde interessen oppe. Nå får vi også da, relativt nye, "City of Satan" fra glimrende "Party Animals" plata. Men når de begynner å fjase med "Bohemian Rhapsody" får jeg i grunn nok. Spørs om ikke dette påfunnet er morsommere for bandet enn det er for publikum. Så litt smågrinete grunnet varmen (å Queen) så stikker jeg og sjekker ut Uriah Heep isteden.

Uriah Heep: Jeg har ikke sett dette bandet på noen år nå. Og siden sist jeg så dem er trommis Lee Kerslake borte og bassist Trevor Boulder død. Inn kommer "unggutta" Davey Rimmer på bass, og Russel Gilbrook på trommer. Uriah Heep har holdt på nå siden 1969, og har nok alltid vært mer populært blant publikum enn blant kritikerne, og har nok aldri helt fått den respekten de fortjener. I dag skulle publikum få litt av en hitparade. Stort sett alt av hit’er som "Stealin", "Sunrise", "The Wizard", "July Morning" ble spilt, før man mot slutten også fikk allsang på "lady in black" og selvsagt deres største hit " Easy livin’". Er det noe jeg stusset over så er det hvor få låter de spilte denne kvelden, og ikke minst den totale mangelen på nye låter fra de siste platene. De spilte vel en’låt fra 1998, og resten fra 70-tallet. Dette er vel ikke noe publikum har noe problemer med, men skal en være ett aktuelt band bør en jo også spille litt nyere materiale fra de siste platene å. Jeg synes også det var en noe slappere utgave av bandet enn jeg har sett tidligere, og vokalist Bernie Shaw slet litt mer med stemmen enn tidligere. Om dette er pga. at han har passert 60, eller den ekstreme varmen vites ikke.

 

Pga. av den allerede nevnte ekstreme varmen så jeg meg nødt til å evakuere til VIP området og skygge en stund. Der tok man seg noen forfriskninger, og slappet av i en god stol en stund. Av den grunn fikk jeg sett bare ca. halvparten av konserten til

 

PESTILENCE: Dette er ett band jeg ikke skal lyge på meg å ha mye kjennskap til. Men de har holdt på siden midten av 80-tallet, og spiller en teknisk form for death metal. Dette er bare ikke min sjanger merker jeg. Men dette er bra musikere over hele fjøla, så jeg koser meg likevel de vel 30 minuttene jeg får med meg i Rockklassikerteltet.

Det blir noen få låter med HEAVY LOAD uten at det gir meg så mye. De regnes som Sveriges første heavy metal band, og har ikke spilt sammen siden midten av 1980-tallet. Det slår meg som ett litt merkelig band å sette som siste band på Rock stage før headlineren, men det er en del folk på denne konserten, så det er nok garantert gøy for blodfansen etter så lang tid. Personlig synes jeg det var like kjedelig live som det jeg har hørt på plate.

OZZY OSBOURNE:. Så da gjelder det bare å finne seg en god plass til Ozzy Osbourne. Man vet aldri hva man skal forvente av en konsert med denne legenden da helsen har skrantet de siste årene, og ikke minst etter åresvis med narkotika og alkohol. Dette kunngjøres som Ozzy’s avskjedsturne (igjen), og siste konsert på svensk jord, så da gjenstår det å se om han holder ord denne gangen. Med seg på laget denne gangen har han igjen fått Zakk Wylde, som har vært ut og inn av bandet oftere enn folk flest skifter sokker. På trommer er det som vanlig dyktige Tommy Cluetos og Rick Wakeman’s sønn Adam på keyboard. Og det starter med "Bark at the moon" fra platen med samme navn, før han går over til den første av kveldens fire låter fra debutplaten " Blizzard of Oz" nemlig "Mr Crowley", videre "I don’t know" fra samme plata. Så kommer kveldens første Black Sabbath låt "Fairies wear boots", og den kontroversielle "Suicide solution" fra debuten. En annen plate som er godt representert i kveld er "No more Tears" fra 1991 hvor vi får tittellåten fra platen, "Road to nowhere", samt " I don’t wanna change the world" og "Mama i’m coming home " mot slutten av konserten. Heldigvis vet Ozzy hva sitt publikum vil ha så han besøker sin fortid nok en gang med fantastiske "War pigs". Etter dette får vi en meningsløs instrumental medley samt en evig lang gitarsolo fra Wylde så gammelfar får gå backstage og hvile seg litt. Etter at Cluetos får vist seg frem på trommene får vi en hit parade på slutten med bl.a "Shot in the dark", "Crazy train" , (Tidligere nevne låter fra No more tears) før konserten avsluttes med gigahit’en "Paranoid" fra hans tid med Black Sabbath. Ser man bort fra de eviglange soloene, og ikke minst den vanvittige gitarrunkingen til Zakk Wylde var dette en knall konsert. Ozzy har aldri vært en stor vokalist, og har heller ikke blitt bedre med årene, men jeg synes likevel han virker sterkere i røsten og friskere enn på mange år. Ett inntrykk jeg også fikk når jeg så han i Halden noen uker senere. Når Ozy vandrer av scenen får man nesten en klump i halsen. Om dette var hans siste opptreden på svensk jord får tiden vise, men om det var det så var det en fin og verdig avslutning.

 

MESHUGGAH: Så avslutningsvis denne torsdagskvelden kommer festivalens positive overraskelse for min del. De har holdt på siden 1987, de spiller en form for progressiv og teknisk death metal,og har også i nyere tid blitt ansett som inspirasjonen for mange Djent band. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å se denne, men den kule og merkelige tegneserie introen suger meg inn og går over i låta "Clockwork" fra siste platen "The violent sleep of reason".Fra der av blir jeg stående å se denne konserten, og det låter knalltøft!! Moderne death av aller beste sort med glimrende musikere. Og det er også fra de siste 3 platene hovedvekten av kveldens låter kommer fra. Så dette er ett band som velger å se fremover i steden for bakover. Absolutt ett av festivalens maktdemonstrasjoner, selv om jeg personlig ikke kjenner dette bandet så godt.

 

Festivalens DAG 3 og siste dag starter med engelske SLADE, ett band som har holdt det gående siden midten av 60-tallet og regnes som en av de første gruppene innen glam sjangeren. Av bandets opprinnelige medlemmer er det i dag bare gitarist Dave Hill og trommis Don Powell igjen. Nå har ikke Slade gitt ut noe siden 80-tallet så dagens konsert blir som en reise tilbake i tid, og hit’ene kommer tidvis tett som hagl. Vi får låter som "Far far away", "Mama weer all crazee now", "My oh my" og " Cum on feel the noise" for å nevne noen. Og selv om energinivået på scenen, og spesielt stemmen til vokalist Mal Mcnulty, ikke helt holder inn hele konserten så er åpenbart spillegleden på topp på scena. Mye humor og snodige anekdoter som passer som perfekt innledning til hitparaden vi får i kveld.

 

Neste ut er britiske GIRLSCHOOL, som nå har holdt på siden 1978, og dermed er det jentebandet som sammenhengende har holdt på lengst, og dermed feirer 40-års jubileum i år. Og det er orginalbesetningen , minus gitarist Kelly Johnson (som døde i 2007) som stiller her i dag. Også dette blir blant festivalens positive overraskelser for meg, da dette ikke er ett band jeg tidligere har hørt så veldig mye på. Hovedvekten av låter i kveld kommer fra andreplaten " Hit and run"fra 1985, ellers spiller de både nytt og gammelt i kveld. Personlige favoritter for meg den drøye tiden de holder på er "Come the revolution", "The Hunter" og " Emergency".

Etter en lengre pause med mat og noen pils er det på tide med 70’talls prog og YES featuring RAW. Dette er altså ikke det opprinnelig YES, men Legendene Jon Andersen, Rick Wakeman og litt mindre kjente Trevor Rabin på gitar. For min knytter de største spenningen seg til hvordan stemmen til 73 år gamle Jon Andersen er, men det er ingen grunn til stor bekymring. Han har absolutt særpreget i stemmen enda, om ikke helt den samme kraften som i gamle dager. Men i det minste slipper vi den pinlige dansingen fra fra musikkvideon til "Owner of a lonely heart" (som for øverig kommer senere i set’et). Å i kveld får vi låter fra både 70 og 80-tallet. 1983’s "90125" er best representert med bl.a "Cinema" og Changes", mens også 1971’s "Fragile " er godt representert med bl.a "South side of the sky" og avsluttende "Roundabout. Koselig!!

 

Siste oppvarming før Judas Priest går på scenen er tysk thrash fra DESTRUCTION. De har holdt på siden 1982, og regnes blant de "Fire store " innen tysk thrash (bl.a sammen med Kreator som spilte dagen før) og orginalmedlemmer Mike Sifringer (gitar) og Marcel Schirmer (Bass/vokal) er enda med. Jeg tror enda ikke jeg har sett en dårlig konsert med denne gjengen , og i kveld er heldigvis ingen unntak. Vi får en gullrekke med bl.a "Nailed to the cross", "Curse the gods", "Mad butcher", "Dethroned" og "Thrash attack" . Pga av den elendige toalett logistikken på årets festival blir dessverre konserten litt amputert når en må på do og tilbake. En mister også slutten da en må finne seg en god plass til Judas Priest

JUDAS PRIEST: Jeg så samme band i Oslo bare noen få dager tidligere i en konsert hvor de absolutt leverte varene, så hva skal man forvente i kveld? Blant annet med en ny gitarduo etter at også Glenn Tipton har kastet inn årene. Etter både Black Sabbath, og "Firepower" intro kommer bandet på scena med en litt mer beskjeden backdrop enn de vanligvis har hatt med seg, så med det kommer musikken mer i fokus. Og første låt ut er "Firepower" fra deres glitrende sisteskive med samme navn, ei låt som passer perfekt som åpningslåt synes jeg. Etter den kommer den første av fire låter fra "British steel" nemlig "Grinder", som igjen går over til "Sinner". Ei låt jeg ikke så ofte har hørt i live sammenheng med Judas Priest. Neste ut er "The Ripper", utrolig fengende "Lightning strikes" fra sisteplata , og "Bloodstone" av alle ting! Denne har jeg ikke hørt bandet spille før denne turneen, så det var kult. Det samme gjelder "Saints in hell" som kommer rett etterpå". Etter denne kommer låten mange Priest fan elsker å hate, nemlig "Turbo lover" fra den utskjelte platen med samme navn, før vi får flere spennende og sjeldne låtvalg i "Tyrant" og "Night comes down" som ikke dras frem ofte i live sammenheng. Og endelig på denne turneen får jeg også høre låta som gjorde at jeg oppdaget Judas Priest på midten av 80-tallet, nemlig "Freewheel burning"!! Tøft!! De siste låtene før ekstranumrene er en låtmateriale få andre kan kan briefe med: "You got another thing comin’", Hell bent for leather"(med Halford på motorsykkel selvfølgelig) og 1990 hit’en "Painkiller". Ekstranumrene består av "Rising from ruins", "Metal gods", "Breaking the law" og "Living after midnight". Og her kommer festivalens andre følelsesladde øyeblikk når en redusert Glenn Tipton kommer på scena for å spille de tre siste ekstranumrene sammen med resten av bandet. Både ett trist og vakkert øyeblikk samtidig, og det er ikke ett tørt øye å se på hele festivalsletta der og da.Nok en bra Judas Priest konsert er over. Halford synger fremdeles mer enn bra nok, de nye gitarheltene fungerer som gull (dette er Andy Sneaps første turne med bandet, og han virker allerede varm i trøya) og på trommer/bass er Scott Travis og Ian Hill stødigheten selv som alltid. Bandet skal også ha skryt for å inkludere låter de ikke så ofte spiller synes jeg.

 

Med det er nok en Sweden Rock festival over, og definitivt nok en vellykket festival. Varmen var ekstrem i år, med den vanlige vannmangelen når det nærmer seg festivaltid. Så festivalområdet i år var ekstremt tørt, å med mer støv og sand enn gress på området Dette førte til at en var helt svart i nesen dagen etter. Det var også mer folk i år enn tidligere år, visstnok så mange som 35000, noe en merket spesielt godt på torsdagen når Iron Maiden spilte. Dette førte til at køene både til bar, mat og toaletter ble lenger enn vanlig. Men dette er bare små problemer i forhold til en fantastisk festival.
 Ses igjen neste år Sweden rock!!!