U.S.BOMBS & THE GRIT i Oslo (2/12)

Torsdag 2. desember 2010 – Oslo/Garage

 

U.S.BOMBS

+

THE GRIT

 

C.C. NOK 150,-

18 år leg plikt

 

U.S BOMBS (US)

Et legendarisk punkrockmonster har våknet til liv. Siden 1993 har U.S. Bombs dratt inspirasjon fra tidlig klassisk britisk punk. Duane Peters kunne like godt vært en amerikansk versjon av Johnny Rotten og enda sterkere en Hunter Thompson med hissig og neddopet lyrikk, om alt fra det korrupte American Empire, livet som fattige kakkerlakker, skate-loops, heite chicks og noen snøfnugg heroin.

Den orginale line-upen bestod av vokalist og skateboardlegenden Duane Peters, gitaristene Chuck Briggs og Kerry Martinez, bassist Wade Walston og trommis Chip Hanna.

Gruppa signerte på Alive Records, og debuterte i 1996 med en selvtitulert EP og jomfrualbumet "Garibaldi Guard!". Oppfølgeren "Never Mind the Opened Minds" kom i salg året etter og punkerne fikk for alvor oppleve rampelyset. Velkjente for å torpedere musikken med maskingeværgitarer, ukontrollert mishandling av mikrofoner og trommesarger til drønnet av steinharde basslinjer og Duanes crazy-motherfucker-hyling.

Samme år ble esoteriske "War Birth" sluppet på Hell-Cat Records. "Beetle Boot" og "Rocks In Memphis" er glimrende Elvis parodier, dog utført med respekt, mens de frydefullt fullfører en massaker av Sinatra -standarden med "That’s Life". "Warth Birth" rekrutterte en ny generasjon punks som i utgangspunktet neppe hadde et forhold til Sex Pistols, kidsa som nektet å ramle ned i R.E.M hullet…

I 1999 ble det blåst liv i albumet "Puth Strength in the Final Blow", opprinnelig utgitt i all stillhet på vinyl i 1994, og fullengderen "The World" ble en del av diskografien. Chuck Briggs forlot bandet og inn kom Jonny Wickersham (Youth Brigade, Social Distortion).

Duanes forlot det han trodde var et synkende skip (ryktene skal ha det til at han  ble sparket), men der tok han skammelig feil. Uansett sannhet, mannen har hatt suksess med sine band, Political Crap. Exploding Fuck Dolls, Diè Hunns og Gunfight.

U.S.Bombs møtte et popinfisert millenniumskifte med friskt mot, og det femte studioalbumet, "Back at the Laundromat" ble sluppet tidlig i 2001. For mange blodfans er det nettopp denne utgivelsen og livealbumet "Lost in America" som har gjort at U.S.Bombs-skivene aldri har blitt til støvsamlere.

 

 

Foto: Denny Renshaw

Nykommerne i line-upen, Curt Gove og Andy Dahill (på utlån fra Les Stitches)gjorde "Covert Action" til en horrorschlæger i 2003.

"Not just politically valiant, The U.S. Bombs exhibit an impressive musical courage and depth on Covert Action. Reviving the classic formula of 1980s hardcore on "Art Kills" and then detouring into the ska-flavored territory of "The Gow" before assuming a new style with effortless beauty – as they do on the Latin-flavored instrumental "Phil Spectator" – these Bombs never fizzle".

– singlyricscollection.com

Siste eksplosive brøl ble den uforglemmelige "We Are the Problem" i 2006 på Sailor’s Grave. Uforglemmelig blant annet fordi Duane Peters endelig hadde returnert. Skiva ble utgitt under frenetisk turnèring i Brasil, the Vans ZonaPunk Tour (den brasilianske versjonen av the Warped Tour).

"We Are The Problem" is a return-to-form for the band with Duane’s snotty fake cockney accent, old school ’77 punk with a touch of 90s action rock’n’roll".

– LOWCUT.dk

…"this record does throw a few curve balls that you’ll either take as a fun diversion or loath based on your tolerance for Peters’ vocals. "Heartbreak Motel" in a piano driven 50’s style sing-along of the sorts you’d expect form the Kings Of Nuthin. Lyrically, it’s a half-hearted apology for abusing a comically long list of drugs, and Peters’ sells what’s otherwise a throwaway by not taking it too seriously himself. "Just Like You" is snotty punk not unlike that of the Briefs and employs a noticeably different vocal style (whether it’s Peters’ employing some effect or in fact Martinez or Stitch manning the mic I leave to you). "Guns of the West" is a very Clash like rockabilly-tinged number that’s perhaps the best realized departure on the record."

– Punknews.org

I fire lange år har det ikke vært et knyst å høre fra disse storprodusentene av klassisk, aggressiv punk, men i år kommer nytt album og U.S.Bombs er tilbake for å spre sitt opprørske og blodrøde politiske budskap, ubeskjedent, regjeringsfiendtlige og streetwise.

Duane Peters

Kerry Martinez

Heiko Schrepel,

Nate Shaw

Jamie Reidling

http://www.youtube.com/watch?v=66nPobkMGPo

http://www.myspace.com/theofficialusbombs

 

THE GRIT (UK)

THE GRIT fra Newcastle fikk et verdensgjennombrudd blant almuen med "Straight out the Alley", People Like You Records, i fjor. Selv om The Grit har kjørt løpet hardt i flere år, det tar tid å servere et kresent publikum et spesialmikset punkrockmåltid med fremmede ingredienser.

De siste par årene har bandet hatt en streng turnèplan. Debutalbumet "Shall We Dine?" fra 2007 er blitt hyperpromotert på alt fra prestisjefylte festivalscener som Reading og Glastonbury til intime kjellerhull i England og Tyskland.

 

 

"Straight out the Alley" har tatt sitt eget varemerke, "Punk ‘n’ Fuck ‘n’ Roll", til et nytt nivå, nå bevæpnet med en sekk fylt av annerledes materiale, men med den samme innbitte staheten som nå har spredt navnet The Grit som en smittsom pandemi.

Med sin sjangersplittende formel kjører The Grit gjennom streetpunk, livlig ska, rockabilly, psychobilly og et snev av country light. På mange måter et mer ambisiøst album enn "Shall We Dine?", med gjesteartister og sterkt inntak av mandolin, ukulele og blåsere. Samtidig bevarer The Grit det samme upbeat punk ‘n’ roll soundet som de etterhvert er så velkjente for.

"Right from the first track I knew I was in store for something a little different. The track opens with the sounds of a violent gang shooting, then launches right into some sort of dancehall swing instrumental led by a crisp guiding brass section. The odd opening braces the listener for anything, but also has a curious amount of replay value. The following track, "Let Me Take You For A Ride," is a speedy melodic punk tune with a thick guiding double bass and sweeping backing "woahs." The song has a squeaky clean feel, with Big Lou’s vocals feeling uncharacteristically reminiscent of Australia’s psychobilly-gone-alternative supergroup, The Living End. But that’s about as commercial as the album gets. What follows sounds raw and outrageous."

– thepunksite.com

 

"The musicians have an extremely uncomplicated approach and combine gaudily different styles like punk, rockabilly, country, folk, rock’n’roll and ska into something that begs to be danced to. Just imagine Misfits, Social Distortion and The Clash jamming together, with Mick Jones taking over the microphone. The CD is a musical journey straight through the rock garden where tex mex, ska, reggae, vintage rock and punk follow each other in a seemingly arbitrary way, and sometimes even happen simultaneously. The band doesn’t shy away from genre atypical instruments, like the horn section on 12th Floor, but uses also harmonica, mandolin and ukulele. Only the nine minute long Here We Go Again, consisting actually of two acoustic pieces, is somewhat tedious, but as the last track on the CD, it doesn’t interrupt the flow."

– thedisagreement.net

 

BIG LOU (VOK / GITAR) , LOUIS VILLE (GITAR / VOK) , LITTLE MAN KURT (DOUBLE BASS / E-BASS / VOK) , MATT FOX (TROMMER) , CHARLIE BOY (AKUSTISK GUITAR)

http://www.youtube.com/watch?v=ETL2aba92Aw

http://www.myspace.com/thegrit

 

PÅ LILLESCENA 1. ETG: THE MORMONES (N)

Er du ute etter en koseaften med rødvin og dempet musikk kan du bare glemme denne kvelden! The Mormones er en punk-rock duo med snedige stuntkombinasjoner, uten å være for komplekse og ubegripelige. Den ene hamrer løs på et stakkars minimalistisk trommesett og korer, den andre spiller fuzzbass og hyler diabolsk.

Hovedpulsåra i The Mormones er det makeløse og energikrevende samspillet som eksplosivt fyller ørene. De råkjører motorveien til helvete og har ikke vikeplikt for en eneste desibel!

 

 

Om debuten "Guide To Good And Evil", 2003:

"Motor-rock med nitroglyserin på tanken: gutta ruser litt før begge spinner av gårde i grisete bassganger med fuzz i kanten og trampende monstertruck-trommer."  – Harald Fossberg, Aftenposten

 

"The Mormones fra Lillehammer er allerede noe av det beste du kan oppleve på en scene, og jammen om de ikke klarer å overføre det til plate også. Besetningen består av Morten Lunde på bass/vokal og Simen Jeistad på trommer/vokal, og vi lover at du aldri tidligere har hørt noe lignende fra en duo. Mormonerne dro til Nashville for å spille inn albumet, og fikk likegodt med seg selveste Mark Nevers (Calexico, Lambchop, Will Oldham) som produsent. Dette er rett-på-sak garasjepunk som skylder like mye til Chuck Berry og Sonics som til Motorhead og Ramones."

– Platekompaniet 

"…For her spilles det fort. Som juling. Man bare må ha massiv respekt for et band som debuterte med en ni-spors sju-tommer. Guide to good evil er deres første album, og gjennomsnittslåta går i E, spilles så fort at Dyret må gi alt han har, handler om å  ikke ha det kjedelig og heter "That’s it, I’m calling the Mothership" og er over på 1.33".

– Universitas

"The Mormones er et sinnssykt konsertband – gå og se dem. På plate fungerer trommer-og-bass-ideen absolutt tilfredsstillende, selv om deres artilleriaktige attack og medrivende trøkk ikke er like bakoversveisframkallende som fra scenen, til tross for ellers forbilledlig no bullshit -produksjon fra Lambchop-lydguru Mark Nevers. Når øset er kanalisert på en balansert måte, blir det også lettere å skimte både styrkene og svakhetene ved Mormones-konseptet. Deres kortspilte traktorblues – 14 spor gjøres unna på 32 minutter – er rik på vilje, rik på rockforståelse og rik på selvbevissthet på en «Ass Cobra»/Turboneger-måte…"

– Dagbladet

 

Om "Dra Til Hælvette" fra 2005:

"Noen ganger det enkle bedre enn det kompliserte og vanskelige. Disse gangene er også kombinasjonen bass, trommer og sprukken sang det beste det er mulig å fylle ørene med. The Mormones har funnet ut dette for lenge siden, og viker derfor heller ikke en tomme fra suksessformularet på andreplaten Dra Til Hælvette."

– Panorama

"So this is a minimalist punk band, churning out a bizarre red-neck message at the maximum RPM, and it must be said: who would have thought a bass could sound like this? The poor, overdriven bass guitar sounds like a legion of conventional ones through walls of Marshalls, delivering riffs so hard and dirty they fume. And behind the drums attack without repose and the listener is kicked, kicked, kicked"

– mic.no

Som en live favoritt har tospannet blitt en kult som lover publikum å oppleve skikkelig slem hedonisme! Morten Mormone : Vokal, Bass

Simen Mormone : Trommer, Vokal

http://www.youtube.com/watch?v=I9jeWiqLrP8&feature=related

http://www.myspace.com/themormones