ANNIHILATOR – Metal

ANNIHILATOR – Metal

Så var Jeff Waters tilbake med nok en (midlertidig) besetning og sitt tolvte studioalbum på 23 år med Anyhila Annihela Annihilte bandet sitt. Denne gang har han klart å holde på Dave Paddon og så vidt jeg vet er dette første gang de spiller inn hele tre påfølgende fullengdere med samme vokalist. Selv om det er en stor overraskelse er det gjesteartistene som forundrer meg mest før jeg setter på skiva. Jeff Loomis, Danko Jones, Angela Gossow, Steve Kudlow, Alexi Laiho, Anders Björler, Michael Amott, Jesper Strömblad, Corey Beaulieu, Jacob Lynam og Willie Adler. Det hele virker like krampeaktig som det Motörhead gjorde på March Ör Die fra -92 der de hentet inn en gjeng med kjente navn både som låtskrivere og gjesteartister. Nå regner jeg med at Jeff Waters har tatt seg av låtskrivingen på egenhånd, men du får ikke lurt meg til å tro at dette bare er hans gode venner som plutselig var ute og spaserte i området rundt studio noen sene kveld og kom inn for å slå av en prat og ta en kopp kaffe før idèen plutselig kom. "Hei. Siden du først er her, gidder du å bli med på låten vi spiller inn nå?" Dette er kalkulerte trekk for å få oppmerksomhet rundt et band i dødskramper. Kanskje jeg skal nevne noen ord om musikken også?
Annihilator satte sitt preg på thrashen da de ga ut det geniale albumet Alice In Hell i -89, og fulgte brukbart opp året etter da de prøvde å ri på bølgen med Never, Neverland. Etter det turnerte de, bytta besettning et par ganger til og ga ut Set The World On Fire i -93. Et album som ikke akkurat bragte dem til nye høyder. Året etter kom King Of The Kill og det ble min avskjed med dette bandet. Etter dette begynte Waters utrolig nok en enda hyppigere utskifting av medlemmer og rota seg langt ned i søla da han bytta ut integritet mot to Bugg og et "moderne" sound. Thrash forsvant ut vinduet og inn kom alt som var populært rundt den tiden nye album ble innspilt.
I 2007 bidrar Annihilator absolutt ikke med nytt og kreativt. Bare det å ha med en gjesteartist på hver låt (to på Couple Suicide) gjør at det blir lite bandfølelse på dette. Soundet og uttryksformen varierer like mye mellom låtene som hver enkelt politikers meninger i forkant av et valg.
Til tider funker dette, men det virker som om det er ti enkeltstående låter der Waters har tilpasset seg gjesteartistene individuelt der det ofte faller sammen og som et album går dette skikkelig på trynet. Forventer du et rendyrket thrash-album kommer du til å bli meget skuffet og muligens litt forbannet over dette albumet. Det er ingenting her som kommer til å bli genierklært i ettertid, men idèene på låtene Army Of One, Downright Dominate, Haunted og Detonation står til godkjent og Waters har fortsatt en del flotte riff i seg. Desverre blandes alt for mange uengasjerte musikere seg inn i en fra før tynn suppe og resultatet blir middelmådig.