FUELED BY FIRE – Spread the fire

Dette er hva vi kalte speed-metal da jeg var ung, og selvfølgelig kommer bandet fra USA. Bandet har kjørt på i seks år og musikken er old-old-old-old-old-old-old-school thrash. Dette er like retro som Nintendo Pal, Tetris og Poco-Loco genser… Produksjonen er minimal og til tider fraværende, noe som etter hvert blir litt plagsomt med tanke på hvor enkelt det er å få brukbar lyd med dagens utstyr. Gutta i bandet gjør absolutt ikke tegn verken i opptreden, utseende eller musikk på å skjule sine spor. Jeg vil driste meg til å påstå at de rett og slett kopierer alt som gjorde thrash så stort i utgangspunktet i både utseende, opptreden og ikke minst musikk. Det er ikke en eneste original idè her, det er som å bli med en tidsmaskin tilbake til nittenåttito og oppleve starten på thrashbølgen i statene. Låttitler som Thrash is Back, Ernest Goes to Hell, Striking Death og Metal Forever sier vel litt om inspirasjonen og den lyriske dybden vi blir servert her. I det siste har plateselskapene tydeligvis bestemt seg for å pumpe liv i "classic thrash", og jeg klager ikke over en ny runde.
Musikken fremføres kjapt, brutalt, ungdommelig og langt fra feilfritt på denne debuten og som sagt har de ikke kommet opp med en eneste selvstendig idè, hvorfor trykker jeg da "repeat" hver gang skiva stopper?
Fordi det svinger noe så inni tarmslyngen fett!
Dette er rølpete musikk for øltørst ungdom i alle aldere og godlydene fyller deg med energi som gjør at du tilgir bandet for å være hele femogtyve år for sent ut til å kunne skrive seg inn i historiebøkene som noe annet enn meget fengende copycats.