W.A.S.P. – live in Oslo
- Posted on 17-10-2025
Full photo gallery here:
Photos by Jonathan Mazin
Text by Roger Haugerupsen
W.A.S.P
ROCKEFELLER
9/10 – 2025
OSLO
Året var 1984, og selv om ikke W.A.S.P var shock rockens fedre, så videreførte de i det minste ideen i 1984 når debuten’ (også kalt W.A.S.P) kom i butikkhyllene. Igjen i bandet fra den gangen er kun sjefen sjøl Blackie Lawless, som også alene har skrevet det aller meste av plata. Å nå hele 41 år etter har han altså bestemt at den skal fremføres i sin helhet. Blackie gjør også ett poeng ut av at det føles rart å starte en konsert med platens åpningsspor ” I wanna be somebody, da det er en sang som tradisjonelt kommer i slutten av konsertene. Men en for kvelden pratsom frontmann sier han ønsker at platen skal fremføres i sin opprinnelige rekkefølge. Selv om jeg på ingen måte er noe fan av backdrop’en som er den samme de benyttet sist jeg så dem på Rockefeller, så funker det med skjermene som viser enten live klipp eller videoene til låtene de spiller. Som perler på en snor kommer de faste låtene de alltid spiller (som nevnte “I wanna be somebody”, “On your knees” og “L.O.V.E machine), kombinert med mer sjeldne låter som ” “Hellion”, “The flame” og ” Sleeping (in the fire)” samt låter de aldri spiller som ” B.A.D” og “School daze”. Så når hoveddelen av konserten avsluttes med “tortur-låtene” har dette allerede vært en vellykket kveld. Det føles forfriskende å slippe låter fra Crimson Idol selv om jeg er glad i plata (selv om det neppe er mulig å bli så glad i den platen som Blackie Lawless selv er).
Når de har kjørt gjennom hele debutplaten, så er det resten av 80-tallets plater vi får presentert. Når introen “The big welcome” kommer står “Inside the electric circus” for tur. Nå er jeg absolutt ikke noe fan av medleys, å jeg forstår ikke hvorfor de ikke bare kan spille hele sangene, men “Inside the electric circus/ I don’t need no doctor/Scream until you like it” sitter likevel. The Headless children , hvor de neste låtene er fra, er en mer mørk, politisk og voksen plate enn de foregående. Borte er sjokkeffektene og de er erstattet av samfunnsengasjement og sinne. “The real me” (oprinnelig en The who-låt) spilles i sin helhet før “Forever free” glir inn i “The headless children”. Kvelden avsluttes som vanlig med “Wild child” og “Blind in Texas”. Nå er ikke Lawless kjent for å eksperimentere mye med set list’ene, men det er deilig å se 80-talls platene så godt representert. Diskusjonen om hvor mye av vokalen som er liv eller på tape lever nok videre etter denne kvelden da det på flere av låtene er nærmest prikkfritt, men koringen til gitarist Blair og bassist Duda er åpenbart på tape. Bandet spiller også bra, sett bort fra noen skjønnhetsfeil her og der. Men det var også fullt hus og mye pratsomme folk der denne kvelden, så på enkelte låter var det rett og slett vanskelig å høre bandet over all pratingen. Men tar gjerne en ny runde i 2026.