Gjennom sin snart 20 år lange karriere har Mustasch fra Gӧteborg klart å opparbeide seg et rykte som et band som er «ekte». De er som de er, de spiller det de vil, og bryr seg ikke om trender i musikken. I tillegg til dette er Mustasch kjent som et dyktig live band. På grunn av dette var det egentlig bare en ting å gjøre da de kom til Stavanger en kald og våt torsdag, nemlig sjekke dem ut.

Konserten var på Folken i Stavanger. Da jeg ankom konsertstedet noe før klokka 21:00 ble jeg positivt overrasket over det gode oppmøte. Publikum var utvilsomt variert denne kvelden: metalfolk, bikere, hipstere, studenter osv. osv.

Klokken 21:00 presist kom kveldens supportband, Angrep på scenen. For å avklare noe: her mener jeg ikke Angrepp, black/thrash bandet fra Stockholm, men hardrock bandet fra Stavanger. Dette unge bandet har så langt utgitt demoen «Angrep 2017» som er tilgjengelig på Souncloud. Angrep overrasket positivt. De virket noe småsjenert, noe som var forståelig siden de aldri hadde spilt på Folken før. Til tross for det klarte de å etablere god kontakt med publikum. Det var en del trøkk på scenen, noe som bandets uttrykksfulle og hyperaktive trommis bidro betydelig til. Musikalsk beveget Angrep seg over hele spekter av norsk rock/hardrock på en uanstrengt måte, noe som til tider kunne minne om Stavangers store sønner Kvelertak. Bandet fikk bra lyd, og medlemmene var teknisk dyktige. Angrep er utvilsomt et band med betydelig potensiale og jeg håper at vi får høre noe mer om dem etter hvert.

Etter en halvtimes pause var det endelig tid for kveldens hovedattraksjon Mustasch. Uten unødvendige høflighetsfraser sparket bandet i gang med «Double Nature» og «Black City», relativt enkle men velskrevne låter. Etter en så god start måtte bandet bare fortsette å holde nivå videre, noe som de klarte fint. Så kom blant annet «Feared and Hated», «Heresy Blasphemy», «Mine» og selvfølgelig den mørk og fengende «Thank You for the Deamon».

Man kunne umiddelbart legge merke til at David Johannesson (gitar) og Stam Johansson (bass) virket nokså innadvendte, som om de bestemte seg om å prioritere spilling i stedet for å showe på scenen. Dette lønnet seg og bandet beviste sin musikalske dyktighet, selv om lyden kunne bli bedre i perioder.

Tyngden av å «lage showet» hvilte utelukkende på skuldrene til Ralf Gyllenhammar. Denne barske karen med livlig gestikulasjon og karakteristisk hanekam klarte på kort tid å få kontroll over publikum og holdt dem i et jerngrep til slutten av konserten. Han hadde god kontakt med publikum og kom med tørr humor i passe mengder. Han var midtpunktet i showet uten å være masete. Det var en spesiell aura over Mustasch: de prøvde ikke «å fremstå som», de overspilte ikke, de var bare seg selv.

 

Bandet måtte selvfølgelig presentere en ny sang, nemlig «Lawbreaker» utgitt tidligere i år, en dynamisk låt med meget fengende refreng. Så fylte de på med andre «godsaker» fra tidligere plater som «Dogwash», «Parasite», «Bring Me Everyone» eller «Down in Black». Man må absolutt skryte av settet som inneholdt sterke, varierte og karakteristiske sanger. Mustasch serverte oss nydelig spilt dynamisk muskelrock, med høyt testosteronnivå samtidlig som det var en noe ubegripelig stemning og finesse over det hele.

En negativ ting ved konserten var lyden. Selv om lyden var generelt bra, var det korte perioder da trommene ble overeksponert. Dessverre eskalerte disse små glippene til en fullstendig katastrofe under den nest siste låten, da alt druknet i dundring. Til tross for det klarte bandet å fullføre konserten.

Etter konserten pilte Ralf Gyllenhammar i baren. Der stilte han seg bak disken og drakk øl, hilste på fansen samtidig som han skjelte ut folk som prøvde å komme seg ut fra konsertlokale, selvfølgelig med et spøkefullt glimt i øye. Artig kar!

For å oppsummere: kjempebra konsert som absolutt anbefales.