GHOST – Det djevelske nærværet og presseskrivene som fulgte

– Er du klar for å intervjue Ghost? Jeg har en fra bandet her som venter på deg. Om jeg er klar? Det spørsmålet krever noe nærmere definering. Jeg er vel kanskje så langt fra klar hvis man snakker om forberedelser. Jeg hadde slitt med å få ned spørsmålene på papir fordi oppgaven virket en smule vanskelig, om ikke absurd. Det okkulte rockebandet Ghost hadde figurert i de fleste rocke – og metal blekker fra utgivelsen av albumet Opus Eponymous og i det herrens år 2011 hadde de selvsamme blekkene blitt bergtatt av det massive sceneshowet deres. Hvorfor er det en utfordring å finne på noen relativt informative spørsmål til dette bandet spør du? For det første opptrer de anonymt. De er kledd i munkekutter og alle benevnes som namless ghouls, bortsett fra sangeren som går under navnet Papa Emeritus. En annen forskjell er at han opptrer i en slags kardinaldrakt med alle fordelene uniformen måtte inneha av ekstra rekvisitter. Jeg vet med andre ord ikke om jeg kommer til å møte et tungt besminket band som krever at jeg forvrenger stemmene deres og kommer med kryptiske svar som er helt borti natta og akkurat dette siste punktet retter seg inn mot min andre frykt. De intervjuene de har gitt har enten vært relativt humoristiske, et eksempel her er det de ga til Metal Injection, men jeg har også lest et intervju med de i Terrorizer og det endte ganske bryskt. Det tredje hindret er at jeg sitter i intervju med Godflesh hovedmann Justin Broadrick da jeg får telefonen fra en av de presseansvarlige på Hole In The Sky festivalen. Dette intervjuet må også avsluttes før jeg kan intervjue Ghost. Jeg sømfarer hjernen min etter en kreativ løsning på backstagerommet på øverste dekk på Verftet – Er der om sju minutter. Snakkes.

Etter intervjuet er det bare å komme seg fort som faen mot merch området på Verftet. Jeg har allerede lagt en plan for å intervjuet. Nå gjelder det bare å bikkjesvømme seg i land og jeg må gjøre det uten sårt trengt nikotin. Etter å ha nesten dyttet overende flere mer eller mindre viktige movers and shakers innenfor det bergenske metalmiljøet, så legges det på sprint videre. Da jeg runder hjørnet inn mot merch omrädet stopper jeg opp. Jeg ser den ene presseansvarlige stå der med en middels høy person med mørkt kortklippet hår. Vedkommende som flankerer Hole In The Skys presseansvarlig ser mer ut som en indie kid fra England enn hva jeg hadde forventet meg av et Ghost medlem. Spørsmålet blir vel snarere – Hva hadde jeg forventet meg? Jeg hilser litt perpleks på bandmedlemmet jeg har foran meg og vi går inn på det som er matområdet for alle bandene som spiller her.

Jeg hadde sett Ghost tidligere det året og da på Roskilde. Dette var det bandet jeg hadde sett mest frem til å se og interessen for de andre bandene som skulle spille bleknet i forhold til dette bandet og Roskildes line up på metal-og rockefronten var ikke så altfor dårlig det året. På den oransje scenen skulle Mastodon spille og ellers på mindre scener skulle band som Kylesa, Graveyard, EYEHATEGOD og Electric Wizard spille. Alle disse bandene bleknet i forhold til den spenningen jeg hadde ovenfor å se Ghost live. Ingen av disse bandene har det sceneshowet som Ghost har og det er vel kanskje det som er toppingen på kaken hva gjelder dette bandet. Jeg var en smule nervøs også – De kan bare ikke fucke opp! Dette var min tanke før de gikk på scenen. Det hadde vært min største skuffelse, men definitivt et Kodak moment. Tenk deg en deg en dritings Papa Emeritus som entrer scenen rallende med kardinaldrakta innklint  i urin. Jeg vet jeg tar hardt i her, men det hadde vært så inni helvete spinal tap at det kun hadde blitt toppet hvis trommisen satt på en romferge som føk avsted og sprengte midtveis opp mot stratosfæren, slik som Challenger. Som du helt sikkert skjønner; med mindre din far smeden brukte hodet ditt som ambolt da du var liten, dette skjedde altså ikke. De navnløse entret scenen akkompagnert etter orgie soundtracket fra filmen Eyes Wide Shut og da den nådde sitt Crescendo så entrert Papa Emeritus scenen til jubelbrøl. Bassintroen til Con Clavi Con Dio sparket i gang og jeg high fivet meg selv – YES! Jeg ser Ghost live!

Etter å ha sett de to ganger og har det navnløse ghost medlemmet foran meg VIP området på Verftet, skrider jeg frem og ymter frempå om hvordan det å leve dette dobbeltlivet på scenen. Ghost medlemmet ser på meg og svarer på høflig og lavmælt svensk

– Tanken med å opptre anonymt er fordi showet vårt utad skal bli bedre. Det skal ikke fokuseres så mye på ansikter. Selv om det skal være sjelfullt og berørende, så skal det ikke være et individuelt fokus på det foruten vår sanger som skal være et individ, men mer som en figur. Det har også en effekt på oss når vi går inn i hele sceneshowet. Først og fremst er den ganske ensom opplevelse fordi du har en maske foran ansiktet og ørepropper. I tillegg er også mørkt som bare FAEN. Vi prater jo ikke noe særlig i og med at vi har scenerøyk og alt det der. Det blir jo en veldig sterk opplevelse som blir forbundet med det å stå på scenen med Ghost. Vi opplever det på en måte og publikum på en annen måte, men jeg tror at det er ganske nært hverandre. Tanken med det hele er at du skal tre inn i en Ghost konsert. Det er ikke – Hey ROCK! Med andre ord ; Vi vil ikke ha en kontakt som er forbundet med den rene skjære rockekonserten. Ghost er noe midt i mellom en cinematisk opplevlese og en konsert. Det er det for oss også, men på en annen måte.

Det har vært en del mer eller mindre kvalifiserte gjetninger om hvem medlemmene i dette bandet er og de skal jeg ikke repetere her. Det eneste punktet jeg vil gjøre klart er at de kommer fra bandmiljøet og har derfor spilt i band før. Var det en vanskelig omstilling å gå fra en offentlig tilværelse på scenen til den anonyme?

– Ikke slik at det var et problem. Nå har vi også valgt å sy sammen alt på en måte. Vi har en intro og en låt mellom låtene og det er lyd hele tiden. Vi prøver å avstenge den mennesklige siden av det og det individuelle.

Jeg begynner å snakke om første gangen jeg så Ghost på Roskilde 2011. Jeg var livredd for at et eller annet skulle skjære seg. Har de et ekstra press på seg for å ikke fucke opp?

– Alle som har stått på en scene og alle som vet hvordan det fungerer på en festival og en rockescene, vet at det finnes et uendelig spektrum for human error og selvsagt skjer det masse ting som gjør at det er vanskelig å holde en fullkommen rett linje, men det er krydderet på toppen. Noen ganger snubler man og det kjipt hvis visse medlemmer gjør det, spesielt sangeren vår. Det balanseres på et vis. Det er jo et show for faen og latteren henger løst, så vi står for en viss humor også.

Jeg skyter fort inn om de streber mot det perfekte så langt det lar seg gjøre?

– Nå er vi jo i en posisjon hvor vi får pendle noe. Roskilde ble jo en kjempekonsert. Det var en stor scene og selve publikumsområdet var svært. Det meste talte til vår fordel med tanke på å ro det i land. Samtidig er det jo andre scener hvor det er rent brutalt dårligere forutsetninger for å gjennomføre det. Selv om vi har en måte å gjøre det slik at det blir perfekt, så er vi også klar over at det ikke alltid lar seg gjøre. Det er de gangen man kjenner at – Faen! Idag kan vi ikke gi hundre prosent. Det går ikke alltid den veien, spesielt med tanke på at konseptet skal ha et sakralt tema. Selv om det finnes eksempler på underjordiske kirker, så er det det svære og monumentale vi er ute etter og det rituelle. Det skal være en struktur på det. Vi prøver å ha en perfeksjon på alt, men under visse omstendigheter og der vi befinner oss, så kan vi ikke være totalt militante. Vi forsøker så langt det lar seg gjennomføre at det skal bli så bra som det lar seg gjennomføre.

Takket være Hole In The Sky så har jeg hatt gleden av å se The Devil’s Blood, Watain og Ghost for andre gang. Det som skiller disse bandene fra en del andre er den rituelle fremtoningen og det okkulte. Både Ghost og The Devil’s Blood har elementer fra katolske ritualer i sine sceneshow og herunder spesielt The Devil’s Blood, hvor hele begynnelsen av konserten kan se ut som en slags omvendt form av en katolsk messe. Har Ghost tatt inspirasjon fra katolske messer og lignende messer?

– Delvis. Vi har jo ikke fulgt det til punkt og prikke. Der befinner vi oss igjen tilbake til ambisjonsnivået vårt ikke kan sammelignes med hvor vi står med tanke på muligheter. Jeg tror det kommer sterkere frem i fremtiden, hvor vi kan presentere en mer rituell fremtoning på det hele. Med tanke på låt matriale så har vi tenkt veldig mye på at hver låt skal ha en egen identitet. Noe som er ganske annerledes i forhold til en del black metal band hvor det skal være monotont. Det skal være en følelse hele tiden. Selv om vi vil at det skal skje i samme rom, så skal hver låt ha en farge. Det skal være som en scene i en film. Ambisjonen vår er å ta det til en større rituell sammenheng der vi kan gjøre flere låter og ha en drøyere berg og dalbane for å underholde andre og oss selv.

Med fokuset fremdeles rettet mot de tre bandene som allerede er nevnt, hvorfor har de en sterk appell? Ghost medlemmet smiler litt lurt før han svarer

– Jeg forsøker å unngå å si at det er fordi det er bra band fordi det er enkelt å påpeke. Alle bandene har låter som fenger eller er brutale. Det er jo klart at det er basale ingredienser i alle disse tre bandene. Det er musikk som er skapt for å rykke med og at det skal fenge på en dramatisk måte. Det er et djevelsk nærvær ved de tre bandene. Man kan beskrive det på den måten og det er en felles musikalsk grunn for alle de tre bandene, selv om vi ikke lager lik musikk. Til forskjell fra The Devil’s Blood som står i vanlige klær og spiller, så har de også en vilje og et klar motiv. De vil akkopamgnere musikken med en sinnstemning og et visuelt uttrykk for ikke å snakke om Watain. Når du ser Watain så kjennes det virkelig ut som å stå og brenne i helvete. Vårt eget uttrykk er jo snarere at vi snakker om et kommende brennende helvete. En messe om det kommende helvete, det er sånn man kan oppfatte det, mens Watain står i helvete.

Det navnløse Ghost medlemmet flirer litt da han skal trekke inn The Devil’s Blood, uten å deskreditere bandet på noen måte – The Devil’s Blood er vel et sted i Stratosfæren der. Midt i mellom he he. Jeg tror det er det. Den musikken og den naturen vi synger om og beskriver er noe som tiltaler de fleste mennesker som er i kontakt med sin mørke side.

En ting er det å være klar over undergrunnen som eksisterer der ute og å ha en kunnskap som hva som rører seg der. Det andre er det som blir lagt merke til i den bredere formen av underholdning og musikk som blir lagt merke til av flere. Med det til grunn har den okkulte delen av rockbasert musikk vært litt fraværende i den nyere tid?

– Setter du et undergrunnsperspektiv på det, så er svaret nei. Det finnes drøssevis med band som på alle måter har drevet med dette under lenger tid, så har man begynt å se at det kanskje er en kontemporær bevegelse og at det dukker opp band som spiller rockemusikk med et okkult tema. Om det er en trend eller en bevegelse er jævlig vanskelig å svare på. Personlig prøver jeg ikke å tenke på det overhodet om vi er nære et band som The Devil’s Blood eller Watain. Det kan være , men det er egentlig en tilfeldighet. Hvis vi snakker om vår erfaring med å spille på en del festivaler dette året(2011), som for eksempel en stor monster festival som Download for eksempel. Der stikker vi oss ut som en sår tommel. Nitti prosent av bandene der spiller jo en form for screamo. I de sammenhengene er vi jo ganske ensomme med vårt uttrykk. Det kan jeg se på som litt fremmed. Vi kommer jo alle fra undergrunnen og vi føler oss mer hjemme der, men rent estetisk så skiller vi oss ut. Til forskjell fra å spille på en festival med Black Sabbath, Death SS, Mortuary Drape og Watain. Da blir det jo litt utvannet. Gjør man det i en kontekst der det ikke finnes så mange band som kjører et okkult tema, så er det jo litt mer spesielt. Det finnes jo så mange band som har eksistert i 15-20 år og har sluppet 10-12 skiver og gått gjennom masse ulike faser og det er kanskje ikke så tydelig lenger. Alle er ikke Turbonegro som fra plate nummer fire fikk et tydelig tema. Mange band har gått gjennom såpass mange faser at man kan like bandet, men ikke tyde hva de er, selv om det er de samme personene som står der. Mange av de gamle bandene spiller jo ikke en tone fra de første skivene idag. Der tror jeg et band som oss, Watain og The Devil’s Blood er kontemporære. Watain er et eldre band og har eksistert i 13 år, men de er fremdeles kontemporære. Uavhengig av hvor tilbakeskuende metalpublikummet kan være. Jeg tror uansett at det er bygd inn i menneskeheten å være progressiv og er man ikke det så er man regressiv og da er du et blokkhue. Da har du et handicap som gjør at du ikke beveger deg fremover. Jeg  tror det eksisterer en glede av å oppdage noe som er nytt. Noe som gjentar noe, men som ikke er helt det samme som vi så i fjor og året før det.

Samtidig som de føler seg mer hjemme i undergrunnen, så skal vi heller ikke utelukke at de kan tiltrekke seg en skare som kanskje er mer mainstream. Jeg trekker ikke bare til grunn sceneshowet her og en slags moderne Alice Cooper uten giljotine, men også låtene som er rockebasert og tunge, men de har også en pop sensibilitet. For meg er dette blitt mer tydelig etter å ha hørt deres tolkning av Beatles låten Here Comes The Sun. Eksisterer de kun som et undergrunnsfenomen? Igjen får jeg et smil fra det navnløse skrømtet.

– Listig spørsmål. Intensjonen har jo vært fra begynnelsen at vi ikke skal gjøre som andre band. Med andre ord spille inn noen låter og spille på den lokale puben nede i byen og utvikles på scenen. Delvis fordi det vi ville gjøre med showet vårt. Showet og opplevelsen krever et visst repertoar, masse forberedelser og penger. Det krever en hel del for at det skal funke. Derfor bestemte vi oss for å vente og finjustere showet og fikse låtmateriale, kanskje gi ut en skive. Vi fikk jo gitt ut en skive og så slo det til. Det går litt hånd i hånd med at vi ville skape et show og en opplevelse som er vanskelig å gjenskape på små steder og venues. Resultatet av det blir jo at man tar det til et høyere nivå hvor det er større muligheter for å skape et bedre show og et resultat av det igjen er at du må selge flere og atter flere billetter og tiltale et større publikum. Det er bare sånn det fungerer. Enkelte vil kanskje betrakte det som sell out.

Jeg slipper ikke helt den tråden og stiller spørsmålet litt mer direkte. Har de kunnet se at de tiltaler et mainstream publikum i og med at de har spilt på store festivaler?

– For oss er det vanskelig å få en projeksjon over hvem vi skal tiltale fordi det går ikke. Derimot er vi et hardrock band og det er det vi kan og det er det vi vet hvordan man gjør og det er det publikummet jeg liker fordi de lever seg inn i musikken. Når man snakker om underground møter mainstream, så er det vanskelig å bedømme for hva er mainstream? Tar man Slayer for eksempel som kommer til Norge og spiller enten på Sentrum Scene eller Spektrum. Da kommer det jo 2000 – 3000 for å se de spille. Det er jo ikke Jeppe på gata som kommer dit. Det er folk som kanskje ikke kjenner til Bathory, men de er interessert i mange andre harde band. Jeg synes ikke det er så svarthvitt. Det er vanskelig å være teoretisk om det. Det høres kanskje litt naivt og dumt idag – Vi visste jo ikke at det skulle bli så stort eller så mye omtalt. I Sverige så kan jo mediainteressen rundt bandet sammenlignes med et pop band som har blitt sluppet av et stort plateselskap. Vi er et okkult rockeband som har blitt sluppet av et indieselskap(Rise Above Records) fra England. Det blir lagt mye vekt på det i Sverige, hvor journalistene synes det er så jævlig merkelig. Vi kan ikke si noe annet enn – Jaha. Kult at dere liker det. Ideen med det hele er jo at vi skal kunne tiltrekke et publikum på Sentrum Scene og hvis folk sier at vi kommer til å bli store, så trekker jeg bare på skuldrene og spør – Hva mener dere? Vi vil spille konserter og spille for samme publikum som ville sett Slayer. Så får vi jo håpe at de ikke står der og slår ølbokser i hodene på hverandre. De skal være inni showet og det skal være andektig og rituelt.

Det er kanskje dette som har vært utfordringen til bandet fra da de ble kjent. Det anonyme og showet. De fleste innenfor vår sjanger har sikkert et tosidig syn på det. Musikken og showet. Man digger det man hører på plate, men det beste er når det er akopamgnert med showet. Jeg har ingen fakta til å støtte min neste påstand, men det kan kanskje virke som om interessen fra media Sverige og kanskje fra utlandet også, har dreid seg mer om deres identitet enn det musikalske. Fra min anonyme bordpartner kommer det frem flere sider av hvordan denne prosessen har vært.

– Det er vanskelig å se for seg hvordan ting skapes. Mye av det som har skjedd har vært rene tilfeldigheter som at James Hetfield dukker opp på svensk tv med Ghost  t-skjorte på seg. Da slår det jo deg at det er noe annerledes som skjer med deg, men man innser også hvor mye flaks man har – Hva faen! Er det det som skal til? Det har skjedd en hel rekke tilfeldigheter som man ikke kan kjøpe seg til. Det er vel derfor media Sverige reagerer så kraftig på det og da både positivt og negativt. De forstår ikke at man kan gjøre dette uten å investere en million kroner i det – Hvordan har det skjedd? Vi andre kjøper jo den reklameplassen. Jeg vet ikke og jeg kan ikke forklare hvordan det har skjedd. Jeg har til og med hørt at det finnes journalister i Sverige som tror at grunnen til at plata vår selger er at den egentlig blir distribuert av et stort plateselskap.

Siden svensk presse er på pinebenken og jeg sitter der som en rennesteinsjournalist, så er det naturlig å spørre bandet om hvordan de forholder seg til pressen?

– Vi er ikke et band som har mye direkte kontakt med media. Saker har blitt skrevet om oss riktignok, men det har ikke vært spørsmål som har blitt rettet til oss. Vi går heller ikke ut og kommenterer de sakene heller. Fra begynnelsen var tanken at vi ikke skulle gjøre noen presse fordi vi ville lage en plate og et show og det skulle tale for seg selv. Siden det så har reaksjonen blitt – Dere er anonyme fordi dere vil skape en reaksjon. Svaret fra oss blir – Nei, ja og kanskje. Det er vel en frukt av det hele – Sånn kan det ikke være. Dette er en utenkt ide. Noen må ha betalt for dette. He he! Okay, case closed likssom. Hva skal vi si? Snart kommer det en ny skive. Vi får se hva som skjer da.

Forsiktig ymter jeg frempå om – The joke’s on us?

– Egentlig ikke. For en herrens mange år siden, da Foo Fighters slapp sin første skive, leste jeg et intervju med Dave Grohl. Han sa det rett ut i 95 – Jeg synes det er merkelig  prate om vårt band for det eneste dere vil prate om er Nirvana. Kan dere ikke bare la oss være et band i noen år så kan vi snakkes da? Nå har ikke vi et Nirvana å se tilbake på. Veldig mye av det som har blitt skrevet om oss har blitt sentrert rundt saker som er relevante for oss som band eller rent estetisk som band. Vi skjuler ansiktene våre fordi dere skal fokusere på det estetiske. Da blir det bare fokus på det som skjuler seg bak masken. Det eneste vi kan gjøre nå er konsertene våre. Vi gjorde den ikveld i Bergen, vi har gjort det på Øya og vi har gjort det på en masse festivaler og vi skal fortsette å gjøre dem. Tiden vil vise om vi har samme medieinteresse i fremtiden, men det er ikke relevant. Det er showene og konsertene som er relevante.

Siden det har vært ekstremt mye fokus på hva media måtte mene om dem, så er det kanskje greit å avslutte med hva den siste skiven vil omhandle?

– Vi følger i slavisk konsept som King Diamond for eksempel. Man kan ikke lese en story gjennom hele skiva. Der Opus Eponymous var en pre-antikrist, låtene på slutten av skiva handler veldig konkret om nonnen som blir gravid. I Prime Mover er hun gravid og i Genesis fødes antikrist og der slutter platen. Den nye skiva er i nåtid der antikrist lever. Det er veldig grovt den konseptuelle forskjellen mellom plate en og to. Litt som Omen om du vil.

Han forklarer videre litt behovet for nytt materiale og utfordringer som de har møtt i så måte og jeg vet ikke om han flipper med meg her

– Iblant kan det være litt merkelig. Showet krever jo at man enten spiller innendørs eller sent på kvelden. Noen ganger har vi flaks og andre ganger har vi ikke det. Noen ganger spiller vi på en sen slot og vi har en skive som varer rundt 34 minutter. Da blir det litt merkelig når sloten er på en og en halv time – Vi må fikse en skive til, så vi kan fylle det ut. Det er det vi alle tenker da. Vi vil jo ta showene enda et steg. Dette er en del av en prosess. Det blir kult å få ut mer materiale for å gjøre showene bedre.

Dette var et av de kuleste intervjuene jeg har gjort under Hole In The Sky festivalen, men også et av de meste stressende av forskjellige grunner som dere kanskje har fått med dere. Jeg tar farvel med intervjuobjektet og tar meg fire velfortjente sigg. Etter å ha hostet opp en tjæreball som ville fylt en kreftpasient med sunn respekt gjør meg klar til å drukne nervene i alkohol. Jeg tror praten reflekterer et sårt poeng for ganske mange, meg selv inkludert. Kanskje det er en stor fordel å betrakte kunstformer kun som underholdning eller for å  rekke frem en gammel klassiker – Kunst for kunstens skyld. Absolutt, men er det alltid så forbanna gøyalt? You decide.

http://www.facebook.com/thebandghost