MYRKGRAV – Ikke bare bare å spille inn debut…

MYRKGRAV er et band jeg i fjor roste utrolig opp i skyene og det var ikke uten grunn. Bandets (eller Lars Jensen om du vil) debut, Trollskau, Skrømt og Kølabrenning er et av fjorårets beste skiver og har du ikke hørt det så skal du faen meg løpe i butikken å kjøpe skiva. Men først, les!!!

 

ET: Trollskau, Skrømt og Kølabrenning, din debut, har vært ute en bitteliten stund nå, et album jeg roste opp i skyene og har storkost meg med siden den kom meg i hende, hvordan har ellers tilbakemeldingene på skiva vært? Ser du noen forskjell på mottakelsen i Norge og utlandet? Hvordan har egentlig interessen fra Norge vært?

LJ: For å si det sånn, så er Norge og utlandet to forskjellige verdener, mildt sagt. Interessen for skiva og bandet utenlands har vært større enn jeg noensinne hadde trudd. En fugl har hvisket meg i øret at skiva selger veldig bra i Tyskland, hvilket er litt rart for meg å høre, siden jeg ikke ser på Myrkgrav som noe prosjekt med stort nedslagsfelt. Når det gjelder tilbakemeldinger, så har det vært over all forventning; mange gode anmeldelser og fans fra nær og fjern som har tatt kontakt for å gi ros, og kanskje litt ris. I gamle Noreg derimot, har interessen vært veldig laber, og det hadde jeg vel egentlig forventa fra første stund. Markedet for denne sjangeren her til lands er vel på sett og vis ganske ikke-eksisterende, eller man kan si at det forsvant litt for noen få år tilbake, da Blackthrash-bølgen kom over oss. Trur jeg har sendt avgårde 15 eksemplarer av skiva innenlands hittil, og det er altså medregna promoer, hehe. Nå har jo jeg hatt litt uflaks også, da jeg tidligere i høst flytta til et sted som ligger noenlunde langt vekk fra alt, hvor det ikke finnes internett. Veldig mange av promomulighetene forsvinner uten internett, så det har nok også hatt sin innvirkning på oppmerksomheten, eller mangelen på oppmerksomhet, rundt bandet. Siden DGF ikke har distribusjon her i landet, så blir det på en måte min oppgave å stå for mye av promoteringa, og det kan vel ikke sies å være verdens enkleste oppgave.

ET: Hvordan ser du selv på skiva nå når det er en liten stund side den er spilt inn og den er sluppet?

LJ: Som med alle prosjekter man fullfører, så er det vel alltid ting man gjerne skulle endret en smule på i etterkant, men jeg er jevnt over godt fornøyd med resultatet. Jeg skulle for eksempel hatt ekte trommer på skiva, samt gitt miksen litt mer trøkk og spilt inn noen vokalstrofer på nytt, men nå som gjort er gjort og spist er spist, så har jeg måttet slå meg til ro med det. Dessuten er det forbanna godt å endelig være ferdig med skiva, men det skal jeg komme tilbake til seinere i intervjuet her.

ET: Skiva er gitt ut på tyske Det Germanske Folket records. Hvordan kom du i kontakt med de og hva var det som gjorde at du valgte å gi ut skiva gjennom de?

LJ: Det var vel rett etter Fra Fjellheimen Kaller…-demoen var ferdig at de tok kontakt med meg og spurte om jeg kanskje kunne sende en promo nedover. Jeg var litt skeptisk pga navnet på selskapet, som jeg syntes indikerte et noe dumt budskap. Derfor forhørte jeg meg litt med de andre banda på selskapet og selskapssjefene sjøl om hva slags ideer og ideologier de hadde, og det ble fort ganske tydelig at jeg kunne legge fra meg skepsisen med en gang, siden høyreekstreme ideologier var noe de absolutt ikke tolererte, samt at de ga meg klar beskjed om at hvis jeg hadde tenkt å bruke bandet som et middel for å spre partipolitiske meninger, så måtte jeg gå annensteds med musikken min. Etter å ha samarbeidet litt uformelt over en lengre periode, ble det til slutt til at vi arbeida ut ei kontrakt som går over tre fullengdere. De har vært utrolig flinke til å promotere i landene de har distribusjon, og har gjort en strålende jobb for bandet generelt, så jeg er storfornøyd og ser kun positivt på samarbeidet.

ET: Var Trollskau, Skrømt og Kølabrenning en enkel skive å lage eller har du brukt lang tid? Jeg vet at noen av låtene er av eldre dato, men kom det hele i grunn av seg selv eller?

LJ: Skiva var så absolutt intet enkelt prosjekt å fullføre. For det første er ikke jeg den typen som kan lire av meg ti låter på en måneds arbeid, så låtskrivingsprosessen har tatt et par år i seg selv. Jeg har også støtt på utrolig mange problemer gjennom hele perioden, som ikke akkurat gjorde jobben noe enklere; PC-krasj, musikere med dårlig tid, og generelt en strøm av negativ energi hele veien. Jeg var faktisk på randen av å gi opp mange ganger, men av og til blir du nødt til å gi deg sjøl et realt spark i ræva for å få fart på sakene.

Det første problemet jeg støtte på, var da Kenneth og jeg skulle spille inn trommene sommeren 2005. Han hadde aldri spilt på et elektrisk trommesett før, og var heller ikke veldig komfortabel med å spille etter klikk på den tida, så resultatet av sessionen vår var relativt ubrukelig. Jeg hadde egentlig lite lyst til å ha programmerte trommer på skiva, men siden det gikk som det gikk, så blei det bare til at jeg la meg i selen og programmerte som best jeg kunne, helt fra scratch, selv om jeg hørte mye på det Kenneth hadde spilt, og forsøkte å programmere noen av hans utrolig groovy passasjer.

Nå var riktignok ikke dette enden på visa, for da jeg kom så langt til at jeg skulle spille inn vokalen, måtte jeg bite i det sure eplet og innrømme at jeg rett og slett ikke var flink nok til å ta meg av all reinvokalen. Derfor fikk jeg fatt i Sindre Nedland, som imponerte meg så stort med de første vokaltestene til låtene at jeg lot ham skrive alle andrestemmene og harmoniene på de bitene han skulle synge. Så de utrolig catchy koringene på ”Om Å Danse Bekhette” må du nesten gi ham credit for, hehe.

Jeg hadde også lyst til å få noen andre til å ta seg av bassgitarene, siden jeg ikke duger til stort mer enn å doble rytmegitarene når jeg speller bass. Jeg hadde prata litt med Espen Hammer på forhånd, så da jeg spurte om han var up for the job, takka han ja til å bli med på skiva. Hele greia med at Espen skulle spille inn bassgitarene ble et stort ras av trøbbel, og det endte desverre opp med at han ikke kunne delta på alle låtene. Jeg har hørt flere si at bassen er så bortgjemt på skiva, og når du har lest dette, så skjønner du kanskje hvorfor, hehe.

ET: Det lyriske på skiva er jo veldig morsom og spennende lesing. Du kan få si noen ord selv om hva du synger om samt hvorfor du har valgt de emner du har!

LJ: Ah, mitt favorittemne å legge ut om! Det hele begynte med at jeg rett og slett ikke ante hva slags type tekster jeg skulle ha til Myrkgrav. Så tenkte jeg, at siden jeg alltid har hatt en forkjærlighet for lokalhistorie og å grave i gamle bøker med dagligdagse hendelser fra lokalområdet, så kunne jo det perfekt inkorporeres i bandsammenheng. Det jeg da gjorde, var å skumme igjennom utallige bøker for å lete etter historier som jeg syntes ga den rette ”feelingen” til de forskjellige låtene, før jeg skrev ned historiene i sin helhet og skrev dem om til tekster uten å miste de gode detaljene de inneholdt. Hele denne prosessen var rimelig tidkrevende, og grunnen til at jeg valgte å bruke så mye krefter på det, var at historiene sjelden har blitt hørt eller lest av noen andre enn de veldig få eierne av de eldgamle, fillete bøkene de er publisert i, hvilket er veldig synd i mine øyne. Jeg hadde med andre ord lyst til å bringe dem ut i lyset, gi dem den oppmerksomheten de fortjente, og generelt vise dem til verden, for å bruke de ordene.

I løpet av den perioden hvor jeg satt og leste igjennom bøkene, lærte jeg mer og mer om kølabrennerne og de hendelser som foregikk der de holdt til. Det er mange sprø og artige historier rundt akkurat disse menneskene, så å basere så store deler av albumet på akkurat dette enmet, var noe av det morsomste med hele kreeringen. De færreste skjønner hvorfor jeg fatter så stor interesse for lokalhistorie generelt, men jeg kan vel enkelt og greit si at det er underholdning av stor klasse, samt at det å ha kunnskaper om fortiden sjelden har tatt livet av noen.

Jeg har også lyst til å si noen ord om coveret på skiva, siden det er av relativt stor betydning for konseptet. Egentlig hadde vi et helt annet cover fiks ferdig, men en dag hvor jeg romsterte rundt i huset, fant jeg dette svære oljemaleriet av gården der morsida av familien min vokste opp og bodde. Det slo meg at det ville blitt et så perfekt cover og ville passe som hånd i hanske med det lyriske konseptet, så jeg fikk fatt i designeren, Metal-Norge-Robert, og spurte om han var villig til å gjøre om hele greia atter en gang. At han sa ja, er jeg meget takknemmelig for, for vi hadde allerede vært igjennom en tre-fire komplette artworks, hehe. Uansett, så ble resultatet feiende flott, og jeg syns det gir skiva en helt unik stemning, spesielt med fotoet fra 1912 liggende bak selve CD-plata, som gir det hele en ekthet (er det et ord?). Litt synd dog, at trykkeriet ikke kutta vekk den nederste margen på fronten, selv om det ikke syns godt.

ET: Hvordan foregår så kreeringen i Myrkgrav? Siden det kun er deg skjønner jeg jo at du sitter for deg selv og kommer opp med ting, men bruker du i hovedsak synth, gitar?? What do you do?

LJ: Av og til lurer jeg på det samme selv. Sånn som det er nå, så husker jeg egentlig ikke hvordan låtene på ”Trollskau…” ble til, selv om det tok så forbanna lang tid. Jeg er ingen kløpper på synth, så det starter vanligvis med at jeg sitter og klunker på gitar. Så er det bare at det av og til slår meg at det jeg spiller ville passe perfekt til Myrkgrav. Deretter iler jeg til mitt beskjedne hjemmestudio for å spille inn riffet, melodien eller hva det nå enn måtte være jeg har funnet opp, før jeg blir sittende og prøve ut litt diverse rundt den lille innspilte biten, som sjelden gir meg noe annet enn endeløs frustrasjon fordi ingenting jeg prøver å fortsette med passer sammen med det foregående, hehe. Derfor blir det ofte til at en idé til ei låt blir liggende urørt i flere måneder før jeg tar den fram igjen og det plutselig kommer en ny bit av inspirasjon som gir meg mulighet til å fortsette på låta. Det sier seg sjøl at dette tar utrolig lang tid, men siden jeg setter pris på å ha en viss grense kvalitetsmessig for hva jeg gir ut, så blir det bare sånn. Gidder ikke gi ut ei skive med kun ett bra parti i hver låt, for å si det sånn. Med andre ord; inspirasjon er ikke akkurat det jeg har mest av, og den kommer sjelden mer enn et par-tre ganger i året. Utrolig at materialet på skiva ikke spriker mer enn det gjør, sjanger- og låtmessig, spør du meg.

ET: Du valgte jo å gå litt bort fra den tradisjonelle svartmetallen og heller inkorporere mer heavy og folk i musikken. Hva fikk deg til å gjøre dette valget?

LJ: Tja, det er vel en naturlig utvikling, det, ettersom jeg gikk mer og mer lei av den klassiske Black Metallen. Folk innen det såkalte miljøet er ofte så trangsynte at jeg blir kvalm, og det ga meg vel ikke akkurat mer lyst til å fortsette på BM-stien. Jeg setter pris på ærlige arbeid, og det kan vel ikke akkurat sies at Myrkgrav hadde vært noe veldig ærlig prosjekt dersom jeg hadde gitt ut ei skive inneholdende musikk jeg ikke sjøl kunne stått for eller like. Det her høres kanskje kynisk og dumt ut, så det skal sies at jeg ikke prøver å skjære alle over en kam her. Det er bare det at noen personers holdning oppigjennom åra har gitt meg lyst til å spy. Hele greia med å bruke artistnavn gikk jeg også fort lei, og i mitt hue virker det også mer logisk at dersom du med ditt eget navn kan stå for noe du har kreert, så der da det mye mer ærlig enn å skjule seg bak et pseudonym?

ET: Hvilke band vil du si har inspirert deg til å lage musikk av den typen du gjør? Hvilke(t) band fikk deg til å starte med musikk?

LJ: Hver gang jeg får dette spørsmålet, blir jeg sittende fast, hehe. Jeg veit ærlig talt ikke om det er så mange band som inspirerer meg til å skrive musikk; det er vel heller stemninger og atmosfære som avgjør hvordan musikken høres ut. For å teste ut teorien min, har jeg faktisk prøvd å skrive ei låt inspirert av et her ikke-navngitt band, og det hørtes til slutt ut akkurat som hva det var; en kjedelig spin-off. Nå skal det riktignok sies at mange av mine favorittband er innen Folk/Pagan/Viking-sjangeren, men at det har hatt noen stor innvirkning på Myrkgravs sound, er jeg neimen ikke sikker på.

ET: Du spiller jo alle instrumenter selv på skiva. Har du tatt noen utdanning innen musikk eller er det meste selvlært?

LJ: Kort og godt, så er alt selvlært. Dessverre så er det sånn at når man ikke har hovedfokus på et spesielt instrument, så blir man aldri mer enn halvgod på noen av dem, og det kan vel spesielt høres på gitarene mine, som tidvis ikke låter helt tight, hehe. Heldigvis er det sånn at jeg er av den oppfatning av at det ikke gjelder å være så forbanna flink på et instrument, så lenge man kan skrive gode riff og melodier. Nå har jeg jaggu plukka opp fela også (den fela jeg synger om i ”Fela Etter’n Far”, faktisk), så vi får se om det blir mer av det på neste skive.

ET: Hvordan er utsiktene videre for Myrkgrav da, hva er planene videre?

LJ: Tja, godt spørsmål, du. Jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre videre ennå, må jeg innrømme. For tida har jeg den vanlige inspirasjonstørka fra helvete, og jeg har ikke skrivd ei låt siden forrige juli, så vi får se om det snart blir noe nytt. Tenkte jeg kanskje skulle avveksle litt med å spille inn noen trad-låter, men om de noengang kommer på skive har jeg ikke bestemt meg for ennå, så vi får se hva som skjer. Prøver å ha et litt avslappa forhold til alt som skjer, siden det har vist seg å bringe med seg minst uflaks, hehe.

ET: Jeg har ikke noe særlig mer for denne gang, man har du noen avsluttende ord så kjør på!!!

LJ: Faen, jeg må være verdens dårligste til disse avsluttende orda, hehe. Enkelt og greit, så håper jeg noen fatter interesse for hva som skjer i Myrkgrav-leiren, sjekker ut skiva og hjelper med å spre ordet. Faller ikke musikken i smak, så sitter du iallefall der med en fin booklet full av morsomme historier 😉