1349 – Beyond The Apocalypse

Norges og kanskje verdens mest extreme extreme metal band 1349 er tilbake med sin andre fullengder. Skiva har fått tittelen Beyond The Apocalypse og er en videreinnføring i hvordan extreme metal skal låte. En maktdemonstrasjon i moderne extreme metal vil jeg kalle det.

Det første jeg vil si om Beyond The Apocalypse, er at trommene er ikke så langt fram i lydbildet som på Liberation og det hele låter mye mer gjennomført og samkjørt. De har i tillegg beholdt den meget råe gitarsounden som de hadde på Liberation. Nytt denne gangen er at låtene ikke er så forbaska ensformige som på Liberation. For her er det langt større bredde over det som presteres av 1349. Det er fortsatt veldig intens og kjappere enn kjappest på de aller kjappeste partiene. Men slikt må til i dagens extreme metal.

Skiva åpner med noe av det mest extreme jeg har hørt av en extreme metallåt. Det er nesten så jeg vil kalle Chasing Dragons kaotisk, men på grunn av meget flinke og kapable musikere, så unngår bandet dette så vidt. Låta er ond, rå, rask og bare helt enorm, og det er vel nesten bare 1349 som kan finne på å lage en slik låt, og samtidig gjennomføre den så til de grader bra.

Så fortsetter det med tittellåta Beyond The Apocalypse, og her går det bare enda raskere unna. Det er faktisk enda nærmere kanten til kaotisk enn førstesporet. Men også her unngår de det så vidt. For den vanlige mann kan det høres ut som om riffene og trommetaktene raser i vei i et mer eller mindre umenneskelig tempo, men 1349 klarer elegant å få det til å høres nesten enkelt ut.

Tredjelåta Aiwass Aeon er også av samme typen, selv om her er det litt roligere i perioder.

Deretter kommer Necronatalenheten, som begynner forholdsvis rolig. Og vi forventer nesten at det er på tide med ei roligere låt for å bryte litt liksom, men neida. Etter vel 1 minutt så kjører 1349 på i tempo type umenneskelig igjen. Necronatalenheten har flere rolige breaker enn de første låtene, og er med på å gjøre dette til en av undertegnedes favorittlåter på skiva. For de roligere partiene groower, for å bruke et velbrukt TV uttrykk, og i tillegg gir disse partiene nakkemusklene en veltrengt pause innimellom all hyperbangingen.

Perished In Pain er kanskje den låta på skiva som er mest rett fram og som jeg nesten tør påstå er den svakeste på skiva. Rask er den og det er garantert slitsomt å spille den, men for undertegnede blir dette nesten litt kjedelig.

Singer Of Strange Songs starter med tunge riff, og dette fortsetter en stund. Tunge veldig seige riff, og man begynner nesten å tro at dette skal bli en låt som man kan hvile nakkemusklene i, men også her tar man feil gitt. Ca 1:45 ut i låta virker det som om Frost er lei, og kjører i gang med tempo type kjapt igjen. Deretter så veksler denne låta veldig i tempo. Men på slutten igjen så roer de veldig ned igjen. Og dette partiet er litt doomete, og det er nesten så jeg får lyst til å bruke ordet vakkert på det. I det jeg forventer at låta skal avsluttes, kjører de på igjen med et lite parti som minner en del om Dødheimsgardlåta Traces Of Reality.

Blood is The Mortar er til tider av samme typen som de aller først låtene på skiva. Altså veldig kaotisk rask i enkelte partier. Men også her tempoveksler 1349 mye.

Den nest siste låta Internal Winter, og denne slår ikke helt an hos undertegnede. Den veksler mye, og kanskje en tanke for mye. Eller en annen årsak kan være at jeg ganske enkelt begynner å bli litt lei kjøret fra 1349. Alt annet er veldig unormalt, for det er vel ikke å komme bort ifra at et minus med denne typen musikk er at den lett blir slitsom.

Sistesporet The Blade vet jeg ikke hva jeg skal si om. Kanskje et spor som bare har lurt seg med på skiva, kanskje et eksperimentalt øyeblikk fra 1349 eller en naturlig rolig avlutning på en sinnsykt bra og rask skive. Eller kanskje det er et forsøk fra 1349 for å provosere lytterne og fansen litt. Ikke vet jeg, men dette er noe av det merkeligste 1349 har spilt inn på skive.

Alt i alt et meget bra album som 1349 så absolutt bør være stolte over. Det er til tider så rått at det føles som om svarte faen selv formelig river tarmene ut av kroppen på deg, slår knute på dem og pakker dem tilbake igjen, for deretter å dytte deg utenfor unnarennet i Vikersundbakken med ski på beina.

Får 1349 disse låtene til å sitte 100 prosent live og det regner jeg blir no problemo, så kan jeg love at det blir mangt et metallhode som får blåst ut ørevoksen i tiden framover. Eller presset lengre innover i øregangene. Kommer litt an på hvordan man ser det. Uansett så er dette bare en skive som bør sjekkes ut.