Søkeord:   


30.07.2019

SWEDEN ROCK FESTIVAL 2019 - Dag 1+2

Anmeldt av Roger Hagerupsen

 

swedenrock19.jpg

Da er det endelig tid for å pakke snippsekken å dra til ett av årets høydepunkt, nemlig SWEDEN ROCK FESTIVAL. Årets line up er verken blant de beste eller svakeste, men som vanlig er det en god variasjon mellom både sjangre og aldersnitt blant årets band. Den store spenningen er selvsagt været, men også om det kom til å være like støvete og overfylt inne på området som i fjor, og ikke minst om de hadde klart å løse dokøene fra fjoråret. Men det viktigste er selvsagt musikken.

 ONSDAG 5/6
Onsdagen er som vanlig en litt roligere dag på festivalen, hvor bare de tre minste scenene er åpen, og det også da er mindre band enn de foregående dagene, så årets første band for min del er:

71596941ecb66e1a6625fbc811b999f4.jpg
DEMON - live at Sweden Rock festival 2019
Photo by Stefan Johansson

DEMON: Dette bandet er blitt ett av festivalens faste husband, og gjør sin sjuende opptreden på festivalen. For min del er det tredje gang jeg ser dem her. Gruppa har hold på siden 1979, og det er kun 71 år gamle Dave Hill som har vært med hele veien (for anledningen kledd i ett merkelig og fargerikt kostyme og med maske på). Selv om konserten starter med fantastiske " Night of the demon" (fra plata med samme navn) så består konserten , i likhet med konserten bandet hadde på Abyss festivalen i Gøteborg tidligere i år, hovedsakelig av låter fra kongeplata "The unexpected guest" fra 1982. Lyden er ganske bra der jeg står ca. rett ved miksebordet, og med knallåter som "Don't break the circle", "Beyond the gates", "The spell", "Total possession" og "Sign of a madman" bare for å nevne noen, så kan ikke dette gå galt. Hill selv virker litt sliten, men i godt humør. Og stemmen synes jeg funker bra på tross av at han har blitt en voksen mann etter hver. En bra start på festivalen.

90701d5fa0bef01887fa268b1c438fdf.jpg
KRISIUN - live at Sweden Rock festival 2019
Photo by Karolina Vohnsen

Neste ut er Brasilianske KRISIUN. De har alltid vært litt sånn fattigmanns Sepultura da de aldri har klart å nå samme popularitet og størrelse verken hjemme eller ute. Gruppa ble etablert helt tilbake i 1990 og har hovedsakelig bestått av de samme medlemmene. De spiller en mørk og ekstrem death metal. De har gitt ut jevnt med plater siden debuten "Black force domain" kom i 1995 og i kveld spiller de låter fra de fleste av gruppens utgivelser. Lyden er okay, her inne i Rockklassiker stage, men jeg foretrekker den utrolig nok på de større scenene. Men lyden er ikke det største problemet på denne konserten. Det er hardt og tøft, men likevel tar jeg meg selv i å kjede meg litt. Det blir ensforming, og de mangler de riffene og låtene som gjorde Sepultura så enorme noen år tidligere. De mangler rett og slett noen "stand out" låter som trekker opp interessen. Det våkner først virkelig til liv i teltet når de covrer Motörhead's "Ace of spades.
 
de0d7a7d7835c7dd88944ac4d1f22f66.jpg
JOE LYNN TURNER - live at Sweden Rock festival 2019
Photo by Josefin Larsson

 

Nå er det tid for å senke tempoet betraktelig når legenden JOE LYNN TURNER inntar Sweden stage. Helseproblemer hadde satt stopper for turneplanene hans i 2018, så jeg var spent på i hvordan forfatning legenden ville være i når han entret scenen en varm onsdagskveld på Sweden rock. Mannen har tross alt rukket å bli 67 (snart 68) år. Spent var jeg også på setlist, selv om jeg visste det ville bli både Deep Purple, Rainbow og Yngwie Malmsteen. Å dette ble rett og slett en koselig konsert. Lyden var bra, bandet var tight og Turner selv virker ikke å være hindret av helseplager i det hele tatt. Høydepunktene sto i kø utover kvelden: Fra Deep Purple perioden hans fikk vi"King of dreams" ( Fra 1990's "Slaves and masters"-plata. Den eneste han deltok på med bandet), fra hans tid i Yngwie Malmsteen kom "Deja vu" og "Rising Force" (begge fra 1988's "Odyssey"). Men hovedsakelig kommer kveldens set fra hans tid i Rainbow. Med "Street of dreams", "Spotlight kid" og ikke minst "Long live rock 'n' roll" etc. er hans karriere i Rainbow godt representert. Styrken ved denne set listen er nettopp det at en får høre mer sjeldne låter, som i hvert fall ikke jeg har hørt tidligere.
 
94595da252432a0f362c8a6250f04592.jpg
DEATH ANGEL - live at Sweden Rock festival 2019
Photo by Stefan Johansson

DEATH ANGEL: Dette er ett band jeg aldri har sett live, på tross av flere muligheter. Så da er det endelig på tide. Om allerede nevnte Krisiun er Sepulturas mer ukjente lillebror, så er DEATH ANGEL noe tilsvarende for "de fire store" innen thrashen. De startet opp i California i 1982, og i dag er det kun gitarist Rob Cavestany som er igjen av orginalbesetningen, selv om også vokalist Mark Osegueda har vært med siden 1984, og dermed på alle utgivelsene. Death Angel er også ett band som forstår hva sultne festivalgjengere vil ha, så det spilles låter fra det meste av bandets plater og karriere. Selv falt jeg av litt på 2016's "The evil divide" da den hadde en litt mer moderne sound enn jeg trives . Men konserten er bra den. Lyden er bra, maks spilleglede på scenen og med låter som "Voracious souls", "Thrown to the wolves" og "Claws in to deep" så ble dette bra.

Planen var å avslutte denne første dagen med å se SKID ROW, men den planen hadde visst de ca. 15000 andre som også var tilstede denne onsdagen. Det var rett og slett knallfullt foran Sweden Stage, så selv om SKID ROW hørtes ganske fett ut bestemte jeg meg for å heller ta kvelden litt tidligere og heller møte opp tidlig dagen etter.

 

 

TORSDAG 6/6


Men planen med å dra tidligere inn til festivalen var dessverre lettere sagt enn gjort. Når man bor i Kristianstad må man ta pendelbuss inn til festivalen, og denne dagen skulle alle samme vei. Mens onsdagen er oppvarming, så begynner festivalen for fullt i dag, og det er tydelig at hovedinnrykket av folk til festivalen er i dag. Det er også både politibiler og sykebiler på vei samme retning, så det har nok vært noen hendelser i trafikken.

Planen var å se ex- Iron Maiden frontmann BLAZE BAYLEY, som kjører ett set bestående av KUN Iron Maiden låter , på div. utvalgte festivalscener denne sommeren. Men etter å måtte gå ett stykke fra en strandet pendelbuss fikk man dessverre bare med seg de tre siste låtene "Man on the edge", "Futureal" og "Como estais Amigo". Bandet gjør absolutt en godkjent jobb ut fra det jeg hørte, og Blaze Bayley har alltid gjort en bra jobb på sine "egne" Maiden låter. Selv om stemmen sprakk ved ett par anledninger, og han hørtes litt mer sliten ut i røsten enn før, var det en toppmotivert Blaze på scena som tilsynelatende koset seg i sommervarmen.

 

d348251a3231557f16598c2152abf121.jpg
AMON AMARTH - live at Sweden Rock festival 2019
Photo by Karolina Vohnsen

Det er varmt i dag, så jeg velger dermed å trekke meg inn til VIP området og slappe av litt med noe leskende drikke, mens man venter på neste interessante band:

KROKUS: Det sies at Marc Storace og co. er ute på sin avskjedsturne, så da må en selvsagt prøve å få med seg konserten. Jeg har ikke all verdens forhold til bandet, og har faktisk kun sett dem ved en tidligere anledning, også da på samme festival (i 2003), men med såpass lang fartstid som de har er det verdt ett gjenhør. Selv om det har vært ekstremt mye folk i gruppa gjennom årene siden de startet opp i 1975, så er det hovedsakelig bassist Chris von Rohr og vokalist Marc Storace som er de sentrale medlemmene. Og Storace's raspete og særegne stemme har han heldigvis enda i behold, så dette blir en hyggelig stund på den store festivalscena. Lyden funker bra også her, og bandet er i storform. Hoveddelen av konserten er fra 80-tallet, og vi får låter som "Fire", "heatstrokes", "Easy rocker", "Headhunter" og "Rock 'n' roll tonight", for å nevne noen. Bandet gjør også plass til noen coverlåter i form av "American woman" og "Rockin' in the free world", noe jeg synes er litt unødvendig når bandet har så mye bra selv. Men likevel, en verdig avslutning for gruppa, om dette er deres siste opptreden i Sverige.

LUCIFER: Dette var en av gruppene jeg var spent på, da jeg skulle få mitt første møte med dem her i kveld. De ble startet i Berlin i 2014, og vokalist Johanna Sadonis er eneste medlem som har vært med hele veien, men på trommer har de ikke helt ukjente Nicke Andersson (The Hellacopsters). Gruppa ligger godt plassert i 1970-tallet og spiller en form for doom, med litt okkulte undertoner. Og kveldens låter kommer hovedsakelig fra sisteplata "Lucifer ll" (2018), samt noen låter fra debuten "Lucifer l". Gruppa blir godt mottatt og det er bra med folk selv om Arch enemy spiller på en annen scene samtidig. Vokalist Johanna er ett naturlig blikkfang på scena, men hele bandet låter fett. Jeg har tidligere kritisert coverlåter, men når de slår til med både Black Sabbath's "Snowblind" og Motörhead's "Bomber" i løpet av konserten våkner definitivt publikum til live.

AMON AMARTH: En av dagens høydepunkter for min del, og noe av det jeg har sett mest frem til på denne festivalen. Bandet så dagens lys allerede i 1992, og spiller death metal. Bandet selv foretrekker selv å kalle det melodisk death, mens andre kaller det viking metal. Bandets image, tekster og cover fokuserer på vikingmytologi og historie, og de har allerede en imponerende diskokrafi. Kveldens scene er ikke så overfylt av effekter som noen av de tidligere turneene', men kule backdrop's, trommeset'et som står på en diger vikinghjelm og kule pyroeffekter gir likevel konserten en ekstra piff. Vi får også se vikinger på scenen som sloss med både sverd og skjold på ett par av låtene. Bandet er heller ikke redd for å spille nyere låter, og halve konserten består av låter fra deres tre siste album "Deceiver of the gods", "Jomsviking" og " Berserker", og hvorfor ikke?

 

Amon Amarth har levert kvalitet gjennom hele karrieren, så de nyere låtene som "Deceiver of the gods", "Raise your horns" og "Shield wall" funker knallbra live og er allerede klassikere. Men det er likevel de gamle hit'ene folk venter på, og de kommer heldigvis jevnt og trutt gjennom hele konserten fra kveldens første låt " The pursuit of vikings", gamle later som "Legend of a banished man" (fra 1999's "Avenger") og "Death in fire" (fra 2002's "Versus the world"). Og mot slutten av konserten kommer selvsagt "Guardians of Asgaard" og "Twilight of the thunder god" fra platen med samme navn. Årets første virkelige knallkonsert!! Bandet låter knallbra, vokalist Johan Hegg er i storform og lyden sitter bra.

 

f4d616de3203e6ca7833b01c89b71735.png
DEF LEPPARD - live at Sweden Rock festival 2019
Photo by Sebastian

 


Med Jack Black og co. på Rock stage, var det betraktelig mindre folk på Sweden stage når "DEADLAND RITUAL" gikk på scenen. Dette er nok ett nytt bekjentskap for de fleste, men det er ett superband bestående av Geezer Butler (Black Sabbath), Matt Sorum (Gun's Roses), Steve Stevens (Billy Idol) på gitar og vokalist Franky Perez (Apocalyptica). De har bare rukket å gi ut debuten sin "Broken and bruised" så kveldens låter er både nye, men også låter fra bandmedlemmenes tidligere band (med særlig fokus på Black Sabbath). Det er likevel en noe surrealistisk opplevelse å se en legende som Butler på den lille scena, men det blir fort liv i publikum når bandet starter med "Symptom of the universe" og ikke lenge etter går over i "Neon knights".
 Butler selv hamrer løs på bassen som i glansdagene i Sabbath. Sorum synes jeg gjør en knalljobb på Sabbath låtene, men også han får en av "sine" låter når Velvet Revolver's "Slither" spilles. Gitarist Steve Stevens får også sine minutt i rampelyset på Billy Idol's "Rebel yell". Da gjenstår vokalist Perez, som jeg synes er konsertens svake punkt. Spesielt på BS-låtene synes jeg ikke det høres bra ut, og det høres litt ut som han prøver å etterlikne Adam Lambert, men overhode ikke lykkes. Deadland Ritual's låter forsvinner litt i alle coverlåtene, men når også "Sweet leaf" og "War pigs" kommer mot slutten er alle fornøyd med konserten uansett.

DEF LEPPARD: Når mørket nå begynner å senke seg, er det tid for årets første headliner på festival stage. Gruppa så dagens lys tilbake i 1977, og det er bare bassist Rick Savage og vokalist Joe Elliot som enda er igjen fra den tiden. Trommis Rick Allen kom med i 79' og gitaristen Phil Collen i 1982'. Gruppen har opplevd sine tragedier gjennom årene, da spesielt bilulykken som førte til at trommis Allen mistet hele sin venstre arm, og ikke minst orginalgitarist Steve Clark's overdosedødsfall i 1991, som første til at dagens gitarist Vivian Campbell ble med i 1992. Men over til kveldens konsert. På tidligere datoer i år har de spilt "Hysteria" i sin helhet, men på denne delen av europaturneen spiller de låter fra hele sin karriere. Men de åpner likevel med "Animal" og "Rocket" fra nevnte plate, før de går noen år tilbake i tid med "Let it go" og "Foolin'" fra henholdsvis High'n'dry og Pyromania. Men publikum våkner virkelig til liv på "Let's get rocked" (fra 1992's Adrenalize). Hovedfokuset også i kveld er definitivt fra Hysteria-platen, så vi får "Armageddon it", "Love Bites" , "Hysteria"og "avslutningsvis før ekstranumrene" Pour some sugar on me" fra deres mest kjente plate. Innimellom disse spiller de også "Bringin' on the heartbreak" og "Switch 625" fra High 'n' dry. Ekstranumrene denne kvelden er ikke helt ukjente "Rock of ages" og "Photograph". Så hva skal en si om kveldens konsert? Def Leppard har aldri vært gruppa jeg har sittet og lyttet til hjemme på gutterommet, men jeg synes de helt klart høres tøffere ut live. Frontmann Joe Elliot er kanskje en litt anonym fyr som sliter litt med å få med publikum, men jeg synes enda han synger godt, Collen og Campbell på gitar gjør så absolutt jobben (selv om Collen er vel så opptatt av å vise frem magemusklene som gitarferdighetene). Allen og Savage er begge stødige som vanlig, så dette ble rett og slett en trivelig kveld og en verdig headliner synes jeg. Så får en heller leve med ett litt fattig show som kun besto i storskjerm bak bandet som for det meste viste bandet både i nåtid og fortid. Men pytt pytt, musikken er tross alt det viktigste.

 

219081be76d3317a2b8c32584d9462de.jpg
SLAYER - live at Sweden Rock festival 2019
Photo by Stefan Johansson

SLAYER: Så er det tid for bandet som for både meg, og mange andre, er festivalens store høydepunkt. Slayer har for lengst uttalt at dette er deres siste turne, og da mest sannsynlig deres siste konsert i Sverige noengang. Dette er det tydelig at årets publikum har fått med seg, for det er stappfullt foran Rock stage når introen settes i gang. Og når teppet faller ned åpner de konserten med fantastiske "Repentless" fra sisteskiva med samme navn. Og allerede fra første sekund forstår man at det er noe helt spesielt man skal bevitne i kveld. Den går rett over i "Evil has no boundaries" (fra Show no mercy), en låt jeg ikke ofte har hørt dem spille live. Tøft!! Neste kommer mer vanlige høydepunkter i en Slayer konsert, nemlig " Postmortem" og "War ensemble", men gruppa har gitt ut så mye kvalitet i senere tid også så gullkorn som "World painted blood", "Hate worldwide" og "Disciple" kommer på rekke og rad. "Chemical warfare" kan rett og slett ikke spilles ofte nok, og etter hver kommer "Born of fire", ei låt jeg ikke engang kan huske å ha sett dem spille live før. Etter litt blanding av gammel og nytt kommer ei gullrekke med låter få band i verden er i nærheten av å matche, bare se her: "Seasons in the abyss", "Hell awaits", "South of heaven", "Raining blood", "Black magic", "Dead skin mask" og til slutt episke "Angel of death". Effektene nå som mørket har senket seg over Sweden rock sletta er fantastisk med pyro som skyter i alle retninger, og masse flammer på scena. Med slayer sin fullstendig kompromissløse thrash metal finnes det knapt pusterom før den ene låta går rett over i en ny låt. King og Holt headbanger vilt på hver sin side av en mer konsentrert og rolig Araya, og ikke minstt fantastiske Paul Bostaph på trommer, som nesten får savnet etter Dave Lombardo til å forsvinne. Når bandet går av scenen for siste gang i Sverige, og Araya stirrer utover det svenske publikummet for aller siste gang er det vanskelig å unngå en klump i halsen. Tusen takk for 38 år med fantastisk metal og live opplevelser. Dere vil bli savnet.

 



Andre omtaler: