Off road i Kabul – Roadie for en dag

En amerikansk advokat som hadde vært i Kabul et år spurte hva jeg syntes om dem.

– I think you’re all totally nuts, svarte jeg. Amerikaneren gav meg et stivt blikk.

– Hvor mange av dine bekjentskaper ville tatt turen ned hit? Spurte han.

Jeg ble litt overrasket over den bryske måten han spurte på og jeg ble stille. Jeg svarte ærlig.

– Ingen.

Amerikaneren fortsatte å spørre.

– Likevel er du her, og hva vil du så ha ut av det? I likhet med deg kom jeg ned hit bare for en uke, men jeg har nå vært her et år.

Episoden gjorde meg flau, men også ydmyk. Jeg har kanskje flere likhetstrekk med utlendingene her, enn det jeg tør å innrømme.

Denne artikkelen er tidligere publisert hos Studentradioen i Bergen

Det er dag tre i Kabul, og jeg kjeder vettet av meg. Jeg blitt plassert i huset til Jake, som er en krigsfotograf. Jeg bestemmer meg for å komme meg ut å foreta en liten sightseeing i vårt lokale nabolag, i bydelen Quala-e-Fathullah.

Hvor trygt det er å bevege seg ut på gatene i Kabul på egenhånd, avhenger av hvem du spør og hvilken tid på døgnet det er. Den faren alle snakker om, er bomber og selvmordsbombere. Dette blir anonymisert til BLASTS, hvorfor vet ikke jeg.

Selvmordsbombere er mest aktive på dagtid, og ut ifra samtaler med festivalsjef Travis Beard er det tryggest her om natten. Likevel vet du aldri når eller hvor de kan slå til. For selvmordsbombere er ingenting tilfeldighet. De har som regel valgt ut et mål på forhånd, og der vil du nødig være.

I mitt nabolag her, er de lokale i full sving med veiarbeid. Det foregår på alle veiene samtidig, og du vet aldri hvilken vei du burde ta. Vi blir stoppet på et sjekkpunkt av afghansk politi. Blikkene som møter meg når de studerer passet mitt, avslører at dette er en attraktiv mulighet for en familiefar som vil tjene noen slanter til sitt daglige opphold.

Etter å ha tatt noen tjuetalls bilder og fått tilrop som varierte fra ” Hello, how are you mister?” til det jeg mistenker er den lokale varianten for fuck you, rusler jeg rolig bort til Travis Beards bopæl og fungerende festivalhovedkvarter. Her er det mye aktivitet.

Det som møter meg er en pickup som er lastet til randen av utstyr og planker, som skal ut til hovedvenuen IFA(Institut De Francais De Kabul), et fransk kultursenter underlagt den franske ambassaden. Stedet er i den trygge delen av Kabul. Festivalen ble utsatt i en uke fordi visse Muhammed-karikaturer hadde dukket opp i franske aviser. Youtube var også nede i frykt for at det skulle oppstå opptøyer på grunn av videoen “The innocence of muslims”.

Travis kommer bort til meg. Solbrillene skjuler blikket hans . Vi skal frakte utstyr bort til IFA med den pickupen.

– Du må være på planet med utstyret. Er du klar for det?

Jeg blir igjen overrasket over spørsmålet, men svarte ja. Jeg vet ikke om det var tvil i stemmen min, men Travis svarer på typisk australsk og intens manèr.

– Faen heller! Det er ikke som om du kommer til å sitte der alene. Qais kommer til å sitte på planet også. Gi meg noe tiltro her for helvete!

Latteren sitter løst og vi hopper opp på det fullastede planet. Vi får også selskap av franskmannen Archie, den mest intense personligheten i Sound Central-gjengen. Han er også en av de mest kunnskapsrike personene jeg har møtt. Archie har bakgrunn som NATO-soldat, men i likhet med alle som er tilknyttet festivalen har han også en musikalsk bakgrunn. Det avsløres fort når pickupen settes i første gir og Archie skriker:

– METAL!

Judas Priest-mobilen er i full fart i off road-modus på de humpete veiene inn mot den grønne sonen, hvor jordveiene blir avløst av asfalterte veier og politisjekkpunkt.

Hvilke regler gjelder på Kabuls gater? Kom deg frem! Du må for all del ikke stoppe opp, for da stopper all trafikk og du fucker opp for absolutt alle. Skulle dette inntreffe, vil du fort bli gjort oppmerksom på akkurat dette av en eller flere politimenn som hamrer nevene i panseret og fornærmer alle dine slektsledd.

Jo lenger inn i den grønne sonen du kommer, blir afghansk politi gradvis avløst av et sterkere militært nærvær og militære kontraktører. Selv om det råder et visst grad av alvor i den grønne sonen, så fungerer Archie som min turistguide. Hans intensitet blotter nesten totalt ut Qais stilltiende nærvær.

Archie dulter borti meg og peker på en relativt anonym vegg. Etterhvert får jeg øye på hva som får den til å stikke seg ut. Veggen er prydet av graffiti med skriften “The cost of war?”.

– Det er helt utrolig! Den har vært der så jævla lenge og ingen har fjernet den. Den ene latterkula blir avløst etter den andre.

Etter å ha kjørt gjennom en tungt bevoktet rundkjøring, spør jeg Archie om det går greit å ta bilder av sjekkpunktet og soldatene. Archie sier ingenting, men tar hånden ned mot magen, som om han holder et kamera, og gir meg et tydelig tegn på at så lenge ingen ser det, er ingen skade skjedd. Jeg gjør som Archie, men jeg må lene meg litt ut til siden, siden jeg sitter på noen planker som er lent opp mot førerhuset. Jeg sier spøkefullt at det ikke var helt ninja, men Archie er ikke sen med å gi selvtilliten min en vitamininnsprøytning.

– Vel, i det minste gikk du ikke rett bort til nærmeste velbevæpna soldat og skrek ” Hei du! Ja du, skumle afghanske soldat! Kan ikke du komme hit med det kjempeskumle helautomatiske geværet og posere litt for meg. Hei! Hva er det du gjør? Jeg sa at du skulle posere, det betyr ikke at du kan sikte på meg og snakke stygt til meg på et totalt fremmed språk. Vær litt sporty a, lat som om du er på stranda.” Vi ler så lasteplanet skaker og nervøsiteten av å kjøre gjennom Kabuls gater avtar.

Hovedvenuen er like ved. Igjen må vi gjennom en rundkjøring og akkurat her stopper all trafikk opp. Det er på formiddagen og jeg sjekker klokken. Jeg merker at jeg er lettere nervøs med tanke på å sitte fast i trafikken på den tiden av døgnet da selvmordsbombere ikke har lunsj. Jeg vender blikket mot Qais og Archie. Qais viser ingen tegn til bekymring – det er stillheten til Archie som bekymrer meg. Han har brått blitt alvorlig og henger med geipen. – Dette er dodgy. Jeg liker ikke dette. Archie sier dette rolig og alvorlig. – Det er ikke grytidlig, men likevel, man vet aldri. Dette er den siste kommentaren jeg tar innover meg.

Det er ikke akkurat som om vi kan gjøre noe med det. Vi må frem og vi må gjennom denne rundkjøringen, uansett hvor lang tid det tar. Det er ikke som om jeg kan lage en plan i hodet for visse situasjoner heller. Jeg blir anspent, men rekker ikke å ofre noe mer tankekraft til dilemmaet. Judas Priest-mobilen er i bevegelse igjen, og vi er på full fart mot IFA.

Stedet har en massiv stålport og en sikkerhetsinngang hvor sivilt personale sluser oss igjennom. IFA har også en slik stålport og en massiv rambukk foran selve porten, og de er også bevoktet av afghanske soldater. Igjen får vi et gjensyn med den andre i Beard-slekta. Jason Beard er tilstede, og skal rigge opp sammen med Archie.

– Stay away from me mate, er hans hilsen, etter å ha vært syk i noen dager med påfølgende afghansk sprengdiare. Vi er ikke lenge på venuen.

Jeg blir med Travis og Qais i pickupeen for å kjøre mot en annen klubb for å hente mer utstyr. Det har vært to dager med forkonserter før festivalen har blitt sparket skikkelig i gang. Det betyr nok en kjøretur gjennom Kabul med meg og Qais på planet. Praten går i musikk mens vi snirkler oss gjennom Kabuls gater mot en annen klubb som går under navnet The International Club.

The International ligger i et ganske anonymt nabolag i Kabul, og i likhet med de fleste bygningene du ser her så er de omkranset av høye murer og de skjuler det som ligger innenfor. Du kan derimot se at klubben har et visst renomé. De har egne vakter med automatvåpen og en egen vaktbu. Det er det som ligger bak fasadene som er det kule med Kabul.

Selv om The International har egne vakter, ser du ikke noe særlige av bygningen bak. Når du kommer innenfor og gjennom de vanlige sikkerhetsforstaltningene, kan The International friste med egen bar, scene , restaurant og ikke minst et uteområde med svømmebasseng. Vi har derimot et lite dilemma.

Veien ved klubben blir tjæret og vi kan ikke kjøre pickupen opp ved inngangsporten. Travis klekker ut en plan slik at vi ikke skal slite oss totalt ut. Ved hjelp av litt penger og brus hyrer vi noen fattige gategutter som hjelper oss med å frakte utstyret ned mot pickupen som står parkert 60 meter unna.

Det er merkelig å bivåne det hele. Qais og Travis bærer det tyngste utstyret, fulgt av seks gutter som bærer mikrofonstativ og annet utstyr. De små kroppene deres smelter etterhvert sammen med resten av folkemengden.

Så er det klart for mitt neste rush med adrenalin. Motorsykkel er kanskje det beste fremkomstmiddelet i Kabul. Du kan kjøre opp på siden av biler, inn sidegater og glatt gjennom bilkøer, noen ganger mens bildører og husvegger suser noen centimeter fra beina dine. Alt stresset du opplever fra en vanlig biltur gjennom Kabul er høynet hundre ganger.

Jeg skal sitte på bakpå motorsykkelen til Travis inn mot stedet alle kunstnere og artister henger i Kabul – et sted som bare går under navnet The Venue. Her skal jeg møte metalbandet Paranoid Earthling fra Sri Lanka. Travis kjører aggressivt og ler de gangene jeg tar noen dype gisp av redsel. Hvis en bil ikke beveger seg foran oss, gasser Travis på og kjører fremdekket i bakenden på bilen, mens han skriker – Get the fuck out off the road! Intenst er bare forordet.

Vel fremme på The Venue setter jeg meg ned – trøtt, lettere skjelven og dehydrert. Jeg hører på en jam-session med gitaristen i Paranoid Earthling og en britisk musiker. Jeg slapper endelig av. På siden av meg hører jeg noen si – Take a man sized puff from this one. Jeg tar et drag av jointen, og etter noen minutter kjenner jeg at den potente hasjen allerede har meg i sitt grep og at adrenlinet begynner å strømme og jeg angrer umiddelbart. To timer senere er den angstfylte berg og dalbane turen over.

På etterfesten forteller jeg historien til den mest sindige engelskmannen tilknyttet festivalen. Harry som han heter, er ikke en person som skriker høyt og hans respons er så elegant, at den bør komme med hans egne ord:

– You have driven through Kabul to the green zone on the back of a pickup truck, then driven back and then been on the back of a motorcycle, driving off road on the dirt streets to The Venue, and then you smoked some really potent hash? You deserve no sympathy mate. Han har faen så rett.

 

Del 1 – Kabul på 48 timer