METALLSVENSKAN 2012

Örebro

Første band ut på fredagen er svenske Raubtier. Trioen fremfører en militant form for kraftrock som mest minner om en hybrid mellom Sabaton og våre egne Tömmermenn. Lyden på storscenen er så som så, noe som beklageligvis skal vise seg å være representativt for festivalens hovedscene. I solsteken spiller dette dog liten rolle, da gutta i Raubtier har publikum i sin hule hånd og virkelig drar opp stemningen som festivalens første headliner.

Neste band ut, på den andre småscenen, er de svenske Slipknotklonene Seventribe. Bandet har publikum bra med seg gjennom hele konserten, men deres show preges sterkt av å være visuelt basert. Åtte karer stiller i rosa og hvite antrekk og lirer av seg det ene Slipknot plagiatet etter det andre. I en live setting fungerer dette på grunn av galskapen som finner plass, men på skive er jeg redd dette ikke er mye å rope hurra for. Seventribe fremstår som en annenrangs Slipknot på alle områder, noe som ikke slår heldig ut når Slipknot i utgangspunktet er et annenrangs metalband.

På festivalens andre dag er det de moderne metal nykommerne Amaranthe som inntar hovedscenen først. Med kun en skive på nakken skinner det tydelig gjennom at vi har med et ungt band å gjøre. Til tross for en viss mangel på rutine og klisjéfylt opptreden gjør bandet en grei jobb. De har tre vokalister og den kvinlige frontfiguren gir bandet et uvanlig visuelt utrykk, i og med at hun nærmest fremstår som en pop dronning heller en frontfigur i et metal band. Nå er jo Amaranthe nettopp en blanding av moderne metal og svulstige poppete refrenger, og det er her bandets største styrke/svakhet ligger. Det er kanskje ikke særlig metal av meg å si det, men bandet gjør seg helt klart best når de heller mot sin mer poppete side. Settet består av 50/50 poplåter og mer tyngre materiale. De tyngre sangene er rett og slett kjedelige og håpløst generiske. Når bandet drar i gang sine poplåter svinger det godt og de virker å ha funnet en nisje som spesielt tiltaler den eldre garden av publikum; les foreldregenerasjonen. Showet fungerte som sagt greit, men også denne opptredenen farges av grøtete lyd på hovedscenen.

Neste ut var Det Kristet Utseende i ølteltet. Her var lyden bedre og låtene fengende. Bandet låter ikke ulikt svenske Storm, for de av dere som husker disse. DKU har tydeligvis en stor skare tilhengere i Sverige, for teltet er nesten stappet med fans. I sin logo har bandet en dobørste, og blant publikum kan man se et hav av dobørster vaie i takt med musikken. Også DKU sverger til lavpanna prompehumor, men i motsetning til Skitarg har de i hvert fall ett knippe ok låter på setlisten, og stemningen gjør også sitt til at dette blir dagens beste konsert så langt.

Siste halvdel av lørdagen er det klart for syttitalls retro-rock bonanza på småscenene. Tre svenske band, henholdsvis Almost Nature, Dead Man og Witchcraft, avløser hverandre med musikk i samme gate som Graveyard, Big Elf og Rival Sons. Almost Nature får jeg bare med meg to låter av, men jeg liker det jeg hører. Bra melodier, god lyd og en vokalist som drar tankene mot klassisk syttitalls rock. De lokale heltene i Dead Man er hakket mer surrealistisk og folk pregede, men deres opptreden og melodier står perfekt i tråd med imaget og soundet. Melodiene er litt vanskeligere å få tak på siden jeg ikke kjenner bandet fra før, men at de er rutinerte og velspilte er det liten tvil om. Også her er lyden upåklagelig. Sist ut av syttitallsbanda er nok en gjeng fra Örebro; Witchcraft. Disse gutta er ikke særlig opptatt av image, men kjører på med en kraftfull dose heavyrock som drar i gang publikum slik ingen band har klart før denne lørdagen. Også disse har god lyd og trøkker til med den ene godlåten etter den andre. Således avsluttes retro-bandenes aften med stil, det vil si før festivalen skal avsluttes på hovedscenen.

Andre omtaler: